Retningslinjene under gjelder for pasienter uten spesifikke symptomer, som i så fall bør foranledige videre relevante undersøkelser. De er retningsgivende og bør kunne fravikes basert på individuelle vurderinger. For utvalgte pasienter, f eks de med god prognose og som ikke har vesentlige senbivirkninger, eller med lang reisevei til kontroll vil telefonkonsultasjoner eller digitale konsultasjoner kunne erstatte oppmøte, etter individuell vurdering.

Hodgkin lymfom

Behandlingsmålet er kurasjon etter første-linjebehandling og også etter residiv-behandling for de fleste pasienter. Blodprøver bør innbefatte det som er angitt over. Klinisk undersøkelse gjøres ved alle kontroller.

1. Første kontroll 1–2 mnd etter fullført terapi har til hensikt å avklare om pasienten er i komplett remisjon. Undersøkelsen skal innbefatte billedkontroll med CT, eventuelt PET/CT om interim PET/CT ikke viste komplett metabolsk respons
2. De første 2 år etter fullført terapi kontroll hver 3. mnd. Ved usikre funn etter behandling kan ny kontroll med CT eller PET/CT etter 3 mnd vurderes. CT eller rtg-thorax + UL-abdomen etter ett år for pasienter som var i stadium IIB – IV ved diagnose.
3. Pasienter som er i remisjon etter to år kan henvises til primærhelsetjesten med årlige kliniske kontroller med angivelse av retningslinjer for hva kontrollene bør innbefatte (eks thyreoideafunksjonsprøver TSH og FT4 hos pasienter som har gjennomgått strålebehandling mot hals). Kontrollene avsluttes etter 5 år om det ikke er gitt strålebehandling mot hals eller thorax.
4. For pasienter som har gjennomgått strålebehandling mot hals eller thorax, anbefales livs­lang kontroll i primærhelsetjenesten fra 5 år med vektlegging på hjerte- og lunge­symp­tomer, risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, stoffskifte og mammografi (se kapittel Seneffekter etter stråleterapi og Seneffekter etter kjemoterapi) der dette er aktuelt. Da bivirkningene etter strålebehandling kan komme sent, taler mye for at pasienter som har fått strålefelt mot hals eller mediastinum bør kontrolleres videre hele livet.
5. Utvalgte pasienter bør følges i spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder først og fremst pasienter som lider av langtidsbivirkninger som for eksempel fatique, uttalt nevropati og annet som i mange tilfeller forhindrer normal tilbakeføring i arbeidslivet hos yngre. Det er her spesielt viktig at leger ved lokalsykehus har kompetanse og interesse for denne pasientgruppen og kjenner til langtidsbivirkningene etter kreftbehandling (Foss Abrahamsen et al., 2002; Sankila et al., 1996).

Aggressivt non-Hodgkin lymfom

Behandlingsmålet er kurasjon etter første linjebehandling og også etter første residivbehandling for de fleste pasienter under 65 år. Blodprøver tas ved alle kontroller og innbefatter det som er angitt over. Klinisk undersøkelse gjøres ved alle kontroller.

1. Første kontroll 1–2 mnd etter avsluttet terapi har til hensikt å avklare om pasienten er i komplett remisjon. Undersøkelsen skal innbefatte billedkontroll med CT eller PET/CT og eventuelt benmargsundersøkelser av positive funn før behandlingsstart.
2. Første 2 år kontroll hver 3. mnd. CT thorax/abdomen/bekken utføres etter ett år kun hos de som var i stadium IIB – IV ved diagnose.
3. Pasienter som er i remisjon etter to år kan henvises til primærhelsetjesten med årlige kliniske kontroller med angivelse av retningslinjer for hva kontrollene bør innbefatte (eks thyreoideafunksjonsprøver TSH og FT4 hos pasienter som har gjennomgått strålebehandling mot hals). Kontrollene avsluttes etter 5 år om det ikke er gitt strålebehandling mot hals eller thorax.
4. For pasienter som har gjennomgått strålebehandling mot hals eller thorax, anbefales livs­lang kontroll i primærhelsetjenesten fra 5 år med vektlegging på hjerte- og lunge­symp­tomer, risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, stoffskifte og mammografi (se kapittel Seneffekter etter stråleterapi og Seneffekter etter kjemoterapi) der dette er aktuelt. Da bivirkningene etter strålebehandling kan komme sent, taler mye for at pasienter som har fått strålefelt mot hals eller mediastinum bør kontrolleres videre hele livet.
5. Utvalgte pasienter bør følges i spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder først og fremst pasienter som lider av langtidsbivirkninger som for eksempel fatique, uttalt nevropati og annet som i mange tilfeller forhindrer normal tilbakeføring i arbeidslivet hos yngre. Det er her spesielt viktig at leger ved lokalsykehus har kompetanse og interesse for denne pasientgruppen og kjenner til langtidsbivirkningene etter kreftbehandling.

Indolent non-Hodgkin lymfom

Behandlingsmålet er kurasjon kun ved strålebehandling mot sykdom i stadium I eller stadium II, begrenset utbredelse. Alle pasienter bør gjennomgå nøye klinisk undersøkelse, evt. med billedundersøkelser etter avsluttet behandling for å stadfeste om det er oppnådd en tilfredsstillende remisjon eller ikke. Blodprøver tas ved hver kontroll og innbefatter det som er angitt over. Klinisk undersøkelse gjøres ved alle kontroller.

1. Første kontroll 1–2 mnd etter fullført terapi bør innbefatte billedkontroll med CT og benmargsundersøkelser der dette er nødvendig for å stadfeste remisjonsstatus. Dette kan være av betydning ved senere tilkomne symptomer og funn.
2. Første år: Klinisk kontroll hver 4. mnd. Rtg-thorax og ultralyd-abdomen eller CT av thorax/abdomen/bekken tas eventuelt etter ett år på grunnlag av klinisk skjønn. Ikke nødvendig for de som mottok stråleterapi for stadium I/II sykdom med kurativt siktemål.
3. 2-5 år: Halvårlige kliniske kontroller for de med utbredt sykdom bør dette foregå i spesialisthelsetjenesten. De som mottok stråleterapi for stadium I/II med kurativt siktemål kan følges i primærhelsetjenesten.
4. Videre årlige kontroller i spesialisthelsetjenesten på ubestemt tid for de som hadde stadium III og IV ved diagnose. Pasienter i stadium I og II som gjennomgikk stråleterapi med kurativt siktemål kan kontrolleres videre hos fastlege.

Ved indolente lymfomer kan alle kontroller etter den første overføres til lokalsykehus. Retningslinjer for når fastlege skal henvise pasienten tilbake til lokalsykehus bør være avklart. Et påvist tilbakefall uten symptomer innebærer ikke nødvendigvis at det foreligger behandlingsindikasjon.