Dersom pasienten ikke har mottatt strålebehandling tidligere, vil det for mange svulsttyper være aktuelt å vurdere dette i residivsituasjon. For pasienter som tidligere har mottatt strålebehandlig vil det være annerledes. Strålebehandling har man tradisjonelt gitt én gang. Bakgrunnen for dette er risiko for alvorlige strålerelaterte skader på strålesensitive organer som synsapparat, hjernestamme, indre øre, ryggmarg og hjernen i seg selv. Men med den teknologiske utviklingen man har sett de siste tiår har rebestråling blitt mer vanlig. Mange faktorer har betydning i vurderingen om rebestråling er aktuelt, for eksempel lokalisasjon, størrelse og beliggenhet av svulsten, pasientens funksjonsnivå og antatt prognose. Videre må det tas stilling til teknikk, fraksjonering og stråledose. Rebestråling kan gis som fraksjonert konvensjonell behandling på lineærakselerator eller som stereotaktisk strålebehandling. Stereotaktisk strålebehandling kan gis som enkeltbehandling eller som få fraksjoner med høy stråledose, og videre i form av gammakniv/strålekniv (landsfunksjon ved Haukeland Universitetssjukehus) eller ved bruk av lineærakselerator (gis ved flere norske sykehus). Man skiller mellom rebestråling (ny strålebehandling i samme område som tidligere) og strålebehandling i ny lokalisasjon. Det vises for øvrig til de svulstspesifikke handlingsprogrammene (Diffuse gliomer, Hypofyseadenomer og Meningeomer).