Maligne lymfomer utgjør om lag 4 % av alle nye krefttilfeller, og insidensen er økende. Mange pasienter blir helbredet, men det er også et stort antall som lever med sykdommen over lang tid. Således utgjør de maligne lymfomer en betydelig andel av pasientene ved kreft- og medi­sinske poliklinikker. Allmennpraktiserende leger og leger med andre spesialiteter vil også møte disse pasientene i ulike sammenhenger.

Kapitlene om utredning og stadieinndeling er relativt detaljerte ettersom dette er basis for en riktig behandling. Den nye WHO-klassifikasjonen (S. H. Swerdlow et al., 2016) tar i bruk så vel morfologiske, immun­histokjemiske, molekylærbiologiske, karyotypiske og kliniske opplysninger. Den histopatologiske diagnose er med dette blitt sikrere og behandlingen mer differensiert. Dagens billeddiagnostikk sikrer oss likeledes mer presise opplysninger om sykdomsutbredelse enn tidligere.

Kapitlene om behandling viser med all tydelighet hvor differensiert denne er blitt. Utviklingen går raskt og det er å forvente at handlingsprogrammet må oppdateres relativt hyppig.

Kapittelet om kontroller og oppfølging er omtalt mer skjematisk og tar sikte på å gi en rettledning for hvilke undersøkelser som er ønskelige på ulike tidspunkt etter avsluttet behandling. I tillegg omtales oppfølging og rehabilitering. Pasientomsorg i sitt videste begrep er ikke minst viktig for denne pasientgruppen. Relativt mange pasienter med maligne lymfomer får dia­gno­sen i ung alder og sykdommen påvirker også de pårørende i stor grad. Sykdom og behand­ling kan for mange av de som rammes gi betydelige fysiske og psykiske plager over tid. Det er viktig med et tverrfaglig samarbeid basert på kunnskap og omsorg.