Maligne lymfomer utgjør om lag 3 % av alle nye krefttilfeller, og etter en klar økning i flere tiår, har insidensen nå stabilisert seg på et historisk høyt nivå siste 10 år. Mange pasienter blir helbredet, men det er også et stort antall som lever med sykdommen over lang tid. Således utgjør pasienter med maligne lymfomer en tydelig andel av pasientene ved i spesialisthelsetjenesten, spesielt ved avdelinger for kreft- og blodsykdommer. Allmennpraktiserende leger og helsepersonell med andre spesialiteter vil også møte disse pasientene i ulike sammenhenger.

Kapitlene om utredning og stadieinndeling er relativt detaljerte ettersom dette er basis for en riktig behandling. WHO-klassifikasjonen (Swerdlow et al., 2016) tar i bruk så vel morfologiske, immunhistokjemiske, molekylærbiologiske, karyotypiske og kliniske opplysninger. Den histopatologiske diagnose er med dette blitt sikrere og behandlingen mer differensiert. I 2022 kom to nye klassfikasjoner for malinge lymfomer som begge brukes i diagnostikk i påvente av at man mulig kan enes om en nomenklatur igjen (Alaggio et al., 2022; Campo et al., 2022). Dagens billeddiagnostikk sikrer oss likeledes mer presise opplysninger om sykdomsutbredelse enn tidligere.

Kapitlene om behandling viser med all tydelighet hvor differensiert denne er blitt. Utviklingen går raskt og det er å forvente at handlingsprogrammet må oppdateres relativt hyppig.

Kapittelet om kontroller og oppfølging er omtalt mer skjematisk og tar sikte på å gi en rettledning for hvilke undersøkelser som er ønskelige på ulike tidspunkt etter avsluttet behandling. I tillegg omtales oppfølging og rehabilitering. Pasientomsorg i sin videste forstand er viktig for denne pasientgruppen. Relativt mange pasienter med maligne lymfomer får diagnosen i ung alder og sykdommen påvirker også de pårørende i stor grad. Sykdom og behandling kan for mange av de som rammes, gi betydelige fysiske og psykiske plager over tid. Det er viktig med et tverrfaglig samarbeid basert på kunnskap og omsorg.