Det er grunnlag for å tilby PSA-test til menn med arvelig betinget økt risiko for prostatakreft Menn med påvist genfeil i et gen som gir økt risiko for behandlingstrengende prostatakreft bør måle PSA årlig fra 40 års alder, og henvises til urolog for videre undersøkelser ved PSA som er utenfor referanseområdet for pasientens alder, ved økning på mer enn 1 ng/mL på ett år eller ved dobling av verdien i løpet av ett år. Dette gjelder i særlig grad for BRCA2, men kontroller bør også vurderes ved genfeil i HOXB13, MSH2 og MSH6. Ved familiær opphopning av prostatakreft uten at det er påvist genfeil, kan PSA-testing fra 40 års alder tilbys for menn med:

1. En førstegradsslektning med prostatakreft <= 60 år
2. To nære slektninger* med prostatakreft med snittalder <=70 år
3. Tre nære slektninger* med prostatakreft uavhengig av alder

*Med nære slektninger menes mannens nærmeste slektning eller annengradsslektning via kvinne. Alle tilfellene skal være på samme side av familien.

I forbindelse med at oppfølging igangsettes, er det hensiktsmessig at det først gjøres genetisk vurdering ved en medisinsk genetisk avdeling. Genetisk utredning kan bidra til å avklare om det er behov for andre kontroller i tillegg, og om slektninger skal tilbys testing og oppfølging. Det er mest informativt å genteste den eller de som har hatt prostatakreft. Der det er mulig bør derfor de henvises, og ikke deres nære mannlige slektninger uten kreft. Menn som er under diagnostisering og behandling for prostatakreft skal tilbys gentesting av sin behandlende lege (se Risikoinndeling av prostatakreft under avsnittet "Utredning for arvelig årsak til prostatakreft" for kriterier for hvem som kan tilbys gentesting). Gentesting av pasienter med kreft defineres i Norge som en diagnostisk gentest. For slike tester krever ikke Bioteknologiloven at det gjennomføres genetisk veiledning før testen, eller at analysen rekvireres av medisinsk genetisk avdeling. Testen kan derfor rekvireres direkte av behandlende lege, og pasienten henvises kun til genetisk veiledning dersom det påvises sykdomsgivende genfeil.

Arvelig prostatakreft

Mellom 10 og 15 % av alle menn med prostatakreft har en eller flere nære slektninger med samme kreftform. I tillegg til alder, er det å ha slektninger med prostatakreft den sterkeste risikofaktoren for denne krefttypen. Det er nå beskrevet flere gener som er forbundet med økt risiko for prostatakreft. De fleste av disse er primært forbundet med økt risiko for andre krefttyper. De viktigste genene er de brystog eggstokkreftgenet BRCA2, Mis-Match-Reparasjons (MMR) genene MSH2 og MSH6 som gir arvelig tarmkreftsyndromet Lynch Syndrom og prostatakreftgenet HOXB13 (Chen et al., 2018; Ewing et al., 2012; Grindedal et al., 2009; Kote-Jarai et al., 2011; Win et al., 2012). Det er sannsynlig at rundt 5 % av alle menn med prostatakreft har en genfeil i ett av disse genene. Andelen mutasjonsbærere er høyere i undergrupper av prostatakreftpasienter. For eksempel har mellom 10 og 12 % av menn med metastatisk prostatakreft, og menn med prostatakreft og en annen kreftsykdom, slik genfeil.

To prosent av menn med prostatakreft <= 55 år har genfeil i BRCA2 (Edwards et al., 2003). I en prospektiv studie er det nylig vist at menn med genfeil i BRCA2 har 27% risiko for å utvikle PCa ved 75 års alder (Nyberg et al., 2020). Denne og andre studier har vist at genfeil i BRCA2 gir økt risiko for tidlig og aggressiv sykdom med redusert overlevelse (Castro et al., 2013; Edwards et al., 2010). Det er også vist at menn med genfeil i BRCA2 som er under aktiv overvåking for prostatakreft har en høyere sannsynlighet for reklassifisering av svulsten og operasjon enn menn uten genfeil (Carter et al., 2019). Risiko for prostatakreft ved genfeil i BRCA1 har ikke kommet like tydelig fram i studier som risikoen ved genfeil i BRCA2 (Page et al., 2019), og det ble nylig bekreftet i en stor internasjonal studie at genfeil i BRCA1 på generelt grunnlag ikke er assosiert med økt risiko for prostatakreft (Li et al., 2022).

I en retrospektiv studie av en norsk pasientkohort ble det vist at livstidsrisiko for prostatekreft for de fire MMR-genene samlet kan være opp mot 30 % (Grindedal et al., 2009). Nyere studier viser at risiko sannsynligvis varierer noe mellom de ulike genene og at den i særlig grad er knyttet til MSH2 og MSH6. I en nylig norsk prospektiv studie der menn med MMR-genfeil var fulgt i opptil 10 år med årlig PSA, var standardisert insidens rate (SIR) 9,54 for alle genene, 13,0 for MSH2 og 13,74 for MSH6 (Grindedal et al., 2024). 50 % av svulstene hadde Gleason score >= 4+3 på biopsi og 54,5% var pT3a/b. Tilsvarende funn er rapportert for menn med MMR-genfeil som er inkludert i IMPACT-studien.

Genfeil i HOXB13 genet er forbundet med en vesentlig økt risiko for prostatakreft. Estimatene spriker noe, men livstidsrisiko er rapportert å ligge mellom 30 og 60%. (Karlsson et al., 2014; MacInnis et al., 2013). Varianten G84E i HOXB13 stammer fra nord Europa, og den er påvist hos 2,3% av norske menn med prostatakreft (0,7% bærefrekvens i befolkningen for øvrig).

Det er vist at 1,9% og 1,6% av menn med metastatisk prostatakreft har genfeil i henholdsvis CHEK2 eller

ATM, og at det kan være en noe økt forekomst av bærere av ATM-genfeil blant menn med dødelig prostatakreft sammenlignet med menn med lokalisert sykdom (1,92% vs 0,41%, p=0,06). Genfeil i disse genene er imidlertid relativt hyppig forekommende i den generelle befolkningen, og hvilken betydning de har for risiko for prostatakreft hos en frisk mann er fortsatt uavklart.

EAU25, 3.2. Aetiology and risk factors for prostat cancer