Dersom man ikke allerede har gitt strålebehandling, så bør det sterkt vurderes ved residiv og strålebehandlingen bør kombineres med PCV (Buckner et al., 2016). Hos pasienter med residiv etter tidligere stråle­behand­ling av diffust lavgradig gliom var det tidligere sjelden aktuelt å rebestråle med konvensjonell strålebehandling i samme område som pasienten tidligere har fått 54 Gy. I de senere år har dette endret seg noe, dog uten at det foreligger klar evidens for effekt og uten at man har sikker oversikt over potensiell toksisitet. Spesielt hos pasienter hvor det har gått mange år siden primærbestråling og der pasienten er i god form kan fraksjonert rebestråling vurderes. Ved små svulstvolumer vil det oftest være mer aktuelt å gi stereotaktisk engangsbasert strålebehandling mot tumor enn fraksjonert strålebehandling (Combs et al., 2005). Se ellers Strålebehandling.

Rebestråling ved progresjon av høygradig diffust gliom har de senere år blitt et behandlingsalternativ for selekterte pasienter med rimelig god funksjonsstatus. Det foreligger ikke randomiserte data for rebestråling av glioblastom i residivsituasjon, men en evidensbasert oversiktsartikkel konkluderer med at rebestråling i rett setting (primært ved rimelig lokaliserte residiver), i form av enten konvensjonell fraksjonert ekstern strålebehandling, hypofraksjonert stereotaktisk ekstern strålebehandling eller stereotaktisk gammaknivbehandling i form av en enkeltdose, gir økt lokal tumorkontroll (Ryu et al., 2014).

De vanligste fraksjoneringsregimene er 30–40 Gy i 2,67–3,5 Gy fraksjoner ved konvensjonell fraksjonert ekstern strålebehandling, eller 20–40 Gy i 5–6 Gy fraksjoner ved hypofraksjonert stereotaktisk ekstern strålebehandling. Ved små tumorvolumer er gammaknivbehandling eller stereotaktisk ekstern strålebehandling med enkeltdoser 12–20 Gy aktuelt (Ryu et al., 2014). En retrospektiv studie med 147 pasienter med residiv av høygradig diffust gliom viste at rebestråling (median dose 35 Gy i 3,5 Gy fraksjoner) ga god toleranse og en median overlevelse på 11 mnd etter rebestråling (Fogh et al., 2010). En randomisert fase-2-studie fant samme overlevelse ved bevacizumab og 3.5 Gy x 10 versus bevazizumab alene (10,1 vs. 9,7 mnd), men bedre progresjonsfri overlevelse (7,1 vs 3,8 mnd) med kombinasjonsbehandlingen (Tsien et al., 2023). Studien viste videre at rebestråling var godt tolerert. I Norge har man noe erfaring med ekstern rebestråling mot residivtumor til en totaldose på 45–54 Gy gitt i 1.8–2 Gy fraksjoner. Dette bør nok oftest forbeholdes pasienter som har hatt et intervall siden primærbestråling på 2–3 år. Toksisitet må antas å øke med økende størrelse av målvolum og økt kumulativ stråledose (Mayer et al., 2008). Eventuell gevinst må i hvert enkelt tilfelle vurderes opp mot mulige bivirkninger.

Inntegning av målvolum er utfordrende ved diffust høygradig gliom i residivfasen da tidligere gitt behandling kan gi behandlingsrelaterte MR-forandringer (T1-kontrastladning, T2-signalforandring) som illuderer residiv. Oftest er det et blandingsbilde med både residiv og behandlingsrelaterte MR-forandringer. Radiologisk erfaring er nødvendig, og nye teknikker som PET-diagnostikk kan bidra med supplerende informasjon (Galldiks et al., 2021).