Bivirkninger av strålebehandling klassifiseres som akutte og sene. De kommer til uttrykk i både slimhinner, hud og øvrig vev.

De akutte bivirkningene kommer gjerne etter 5–10 behandlinger. Først merker pasienten munntørrhet og seigt spytt. Etter 10–15 behandlinger begynner sårhet i munnslimhinne og svelg og etter hvert smerter. Rent objektivt ser man at slimhinnene blir tørre. Dernest opptrer mukositt; betennelsesforandringer i form av injeksjon og flekket til konfluerende gulhvite membraner som til forveksling kan likne på candidamanifestasjoner.

I huden, oppstår først erytem, så tørr dermatitt med skjelling, og etter hvert fuktig dermatitt. Årsaken er inaktivering av stamcellepopulasjonen i slimhinner og hud med påfølgende inflammasjon. Lindrende behandling kan være fysiologisk saltvannsomslag 2–3 ggr daglig og parfymefrie fuktighetskremer.

Smakssansen kan blir redusert eller borte. Omtrent alt som inntas, gir svie, selv det å svelge spytt kan være smertefullt. Utover i strålebehandlingsforløpet vil de fleste pasienter ha behov for analgetika, både lokalt i munnen og systemisk. Mange har behov for opioider i siste del av behandlingen og i ukene etterpå. En del trenger nasogastrisk ernæringssonde, ev. PEG, for å få i seg tilstrekkelig næring. Plagene kan øke de første ukene etter behandling før de gradvis avtar. Mange har fortsatt betydelige plager 6 uker etter avsluttet strålebehandling. Det er viktig at sonden beholdes til pasienten kan svelge og få i seg nok næring på vanlig måte.

Bivirkninger som opptrer etter tre måneder eller mer, klassifiseres som sene. Høye stråledoser gir fibrose og kjerteldegenerasjon i spyttkjertler. Først og fremst gjelder dette de store spyttkjertlene, men også de små spyttkjertlene affiseres. Disse er også viktige for å opprettholde munnens fuktighet. Stråleskaden i spyttkjertler er irreversibel og gir permanent xerostomi av varierende grad avhengig av hvor stort volum av spyttkjertler / areal av slimhinner som er bestrålt. Ved IMRT er det vist bedring av munntørrhet ila første år etter strålebehandling (Nutting et al., 2011).

Nedsatt spyttproduksjon gir redusert mekanisk rensing av tenner, økt bakteriell vekst og dermed økt kariesdannelse. Problemet forsterkes ved at tannemaljens struktur endres av strålebehandlingen fra å være glatt til å bli porøs.

Det første året etter strålebehandling er det svært viktig for pasienten å oppsøke tannlege/tannpleier hyppig, gjerne hver annen måned. Gjenværende spyttkjertelfunksjon, kan stimuleres med sukkerfri tyggegummi, eventuelt kan man bruke kunstig spytt. Sukkerinntaket bør reduseres, og tennene bør beskyttes med fluor ved penslinger eller munnskyllevann.

Serøs otitt med nedsatt hørsel forekommer. Det kan avhjelpes med ventilasjonsrør i trommehinnen.

Andre bivirkninger er fibrose i tyggemuskulatur med tilhørende trismus. En alvorlig bivirkning er osteoradionekrose av mandibula. Tilstanden skyldes fibrose av kar med nedsatt perfusjon. Tilstanden gir seg klinisk til uttrykk ved smerter. Objektivt kan man finne blottet ben, osteomyelitt med fisteldannelse, sekvestering - og i verste fall - spontanfraktur. Det er viktig at man er tilbakeholden med å ekstrahere tenner etter gjennomgått strålebehandling. Ved osteoradionekrose er det vanlig å avvente spontantilheling eller forsøke antibiotika. I fall tilheling ikke skjer, må man intervenere kirurgisk, gjerne i kombinasjon med pre-/postoperativ hyperbar surstoffbehandling (se kap. Strålebehandling).

Strålebehandling i hode/halsområdet kan gi nerveskade. l’Hermittes syndrom ses hos pasienter som har fått bestråling på cervikale deler av medulla spinalis, og består i ilinger nedover rygg ved fleksjon av nakke. Tilstanden kan opptre kort tid etter gjennomgått bestråling og skyldes en forbigående demyelinisering. Symptomene forsvinner gjerne etter uker til måneder, og pasienten restitueres uten sekvele. Symptomer på nerveskade som opptrer senere er derimot ofte kroniske, i verste fall progredierende, og som regel utilgjengelig for behandling. Spesielt alvorlig er skade på synsbaner og medulla oblongata/medulla spinalis med blindhet og lammelse til følge. I dag kjenner vi imidlertid til de respektive strukturers stråletoleranse og nevnte bivirkninger er sjeldne. Problemer kan imidlertid oppstå når kritiske strukturer ligger innleiret i tumorvev.

De seneste tiår har det vært en økende oppmerksomhet på stråleindusert karskade. Flere studier har vist at stråling kan gi økt intima-media tykkelse med karotisstenose som resultat. Dette disponerer for cerebrovaskulære hendelser som TIA og slag (Xu et al., 2014). Det foregår en studie i Norge (NOR-CARRAD), hvor strålepåvirkningen av carotis kartlegges nærmere.

Lymfeødem kan oppstå i hode-halsområdet etter operasjon og strålebehandling ved at lymfedrenasjen endres og væske hoper seg opp. Slike hevelser kan være ubehagelig og gi nedsatt bevegelighet. Fysioterapeuter med spesialkompetanse på lymfedrenasje kan være til hjelp. Norsk lymfødem og lipødemforbunds hjemmeside gir oversikt over fysioterapeuter med slik kompetanse (www.nllf.no).