Progressiv sykdom defineres som 25 % økning av M-komponenten i serum eller urin, i differansen mellom lette kjeder (dFLC) eller økning i plasmacelleandelen i benmargen (se tabell 8.2). Det finnes to typer indikasjoner for behandling av tilbakefall.
Klinisk tilbakefall: nye eller økte osteolytiske eller bløtvevslesjoner, forverring av hypercalcemi, anemi eller nyresvikt. Hyperviskositet.
Progressiv sykdom (se over og i tabell 8.2): Kort fortalt økning på 25 % i en eller flere klonale parametere, med et minimum på 5 g/l (s-m-komponent), 200 mg/døgn (u‑m‑komponent), 100 mg/l (dFLC), eller 10 % (benmarg) (Kumar et al., 2016).
Klinisk tilbakefall skal alltid behandles. I de fleste tilfeller bør også biokjemisk tilbakefall behandles. Det er publisert data som viser at det går bedre med pasienter som behandles på biokjemisk tilbakefall (Goldman-Mazur et al., 2023).
Viktige prinsipper for tilbakefallsbehandling er følgende:
Dokumentasjonen for 2. gangs HMAS er relativt svak. Det er vist gevinst av HMAS vs peroral cyklofosfamid (Cook et al., 2014), og det er også teoretisk og erfaringsbasert grunnlag for å anbefale ny HMAS ved tilbakefall. Deler av tilnærmingen er likevel annerledes. HMAS er også aktuell ved tilbakefall hvis dette ikke er gjort før. 2. gangs HMAS har blitt mindre og mindre vanlig både i Europa og USA.
(for dosering, se "Mer detaljer om behandlingsregimer" lenger ned i dette kapittelet)
Valg av regimer vil avhenge av flere faktorer, der de viktigste er overlevelsesgevinst i studier og hva pasienter tidligere har fått. Basert på konsensus, anbefales for en «standardpasient» følgende:
Førstelinje: Basert på bortezomib og lenalidomid
Andrelinje: Basert på daratumumab
Tredjelinje: Basert på carfilzomib
Fjerdelinje: Basert på pomalidomid
Anbefalt rekkefølgen på behandlingslinjer VRd => DVd => KRd => Pd
Man kan vurdere å kombinere Kd eller Pd med bendamustin eller cyklofosfamid, men dokumentasjonen er dårlig
Det er også økende oppmerksomhet rundt opportunistiske infeksjoner ved bruk av bendamustin, og disse pasienter bør få Bactrim-profylakse.
En optimal rekkefølge hvis alt EMA-godkjent hadde finansiering ville vært DRd /DVRd-Len => KdD/Isa-Kd => EloPd => BCMA-rettet behandling
Venetoclax gir høye responser og god PFS i pasienter med t(11;14). Dette legemiddelet har foreløpig ikke MT/EMA-godkjenning for myelomatose, og er heller ikke vurdert i Nye metoder. Dersom venetoclax vurderes brukt off label, er det med dagens dokumentasjon er det naturlig å bruke venetoclax tidligst aktuelt i 4. linje, etter lokal godkjenning/vurdering fra Ekspertpanelet (Kumar et al., 2017; Kumar et al., 2020; Moreau et al., 2017).
Se også informasjon om behandling utenfor indikasjon:
Teclistamab og Cilta-Cel er har MT/EMA-godkjenning og under vurdering av Nye metoder. Elranatamab og talquetamab er tilgjengelig som compassionate use. Melflufen og selinexor har begge MT/EMA-godkjenning, men er ikke markedsført i Norge.
Den 23.02.2024 ble markedsføringstillatelsen ikke fornyet for belantamabmafodotin (Blenrep) som monoterapi ved multippelt myelom hos voksne, som har fått minst fire tidligere behandlinger og med sykdom som er refraktær for minst én proteasomhemmer, ett immunmodulatorisk middel og et anti-CD38 monoklonalt antistoff, og som har vist sykdomsprogresjon ved den siste behandlingen. Metoden skal ikke brukes.
Primært refraktær sykdom
Vi anbefaler følgende håndtering i forbindelse med HMAS:
For pasienter som ikke skal til HMAS, behandler man videre til progresjon, og bytter så til det neste aktuelle behandlingsregimet.
HMAS kan være del av behandlingen hvis pasienten antas å tåle dette, og det er stamceller tilgjengelig. Man velger induksjonsbehandling på samme måte som ved tilbakefall, og kontinuerer behandlingen til progresjon etter HMAS
Anbefalt rekkefølge på regimerer
VRD => DVd => Kd => Pd Se kommentarer til disse behandlingene tidligere i dokumentet.
Hvis pasienten ved første tilbakefall har nevropati og ikke kan få standard behandling med DVd, anbefales det behandling med daratumumab (eller isatuximab) i kombinasjon med carfilzomib-dex.
Hvis pasienten ikke er refraktær for lenalidomid, anbefales DRd ved første tilbakefall.
K=Karfilzomib, R=Revlimid, d=dexametason, E=elotuzumab, D=daratumumab, V=Velcade, I=Ixazomib, Pan=panobinostat, P=pomalidomid, Benda=bendamustin, Pred=prednisolon, C=cyklofosfamid
Alle medikamenter som kan gis oralt eller subkutant, er dosert slik. Hvis ikke annet er beskrevet er behandlingen til progresjon eller manglende toleranse. Fordi pasienter har ulik behandlingshistorie, er det er beskrevet regimer her som ikke var nevnt i tabellen over
For alle behandlinger anbefaler vi ukentlig dexametason 40mg for pasienter under 75 år og ukentlig dexametason 20mg for pasienter over 75 år
Vd, Pd, KRd, Kd, ERd, EPd, IRd ogPVd
Rd
Dara (D)
DRd
DVd
DPd
IsaPd
DKd
BendaVd
BendaRDexa
BendaPd
Venetoclax-Dex (kun aktuelt for pasienter med translokasjon 11;14)
CVd
CRDexa
CPd
CKd
Benda-Kd
Bispesifikke antistoffer og CAR-T:
To bispesifikke antistoffer mot BCMA er godkjente av Nye metoder, teclistamab (juni 2024) og elranatamab (september 2024). Maksimal dosering som framstilt i tabellen nedenfor. De godkjente maksimale doseringene er avvikende fra doseringene i SPC, se vedtakene Nye metoder for teclistamab (nyemetoder.no) og elranatamab (nyemetoder.no).
teclistamab |
elranatamab |
|
---|---|---|
Første syklus (28 dager): |
Step-up-doser første uken, og deretter ukentlig. 1,5mg/kg |
Step-up-doser første uken, og deretter 76 mg ukentlig. |
Andre syklus (28 dager): |
Hver 14. dag. 1,5mg/kg |
76 mg ukentlig |
Tredje syklus og videre: |
Hver 28. dag. 3mg/kg |
76 mg hver 28. dag |
Talquetamab, som er et bispesifikt antistoff mot GPRC5D, er til vurdering i Nye metoder.
Ciltacabtagene Autoleucel, ett CAR-T-produkter mot BCMA, er til vurdering i Nye Metoder. Følg saken ciltacabtagene autoleucel 1 og ciltacabtagene autoleucel 2.
I tillegg finnes flere nyere produkter i kliniske studier i Norge.
Det følgende er generell informasjon om håndtering av komplikasjoner relatert til disse behandlingene:
Cytokinstorm (cytokine release syndrome, CRS) er en feberreaksjon som kan utvikle seg til en alvorlig tilstand med multiorgansvikt. CRS skyldes aktivering av T-celler og makrofager. Diagnosen stilles klinisk og kan være vanskelig å skille fra infeksjon/sepsis. CRS oppstår typisk i løpet av den første uken etter CAR-T-celleinfusjon og innen 48 timer etter behandling med bispesifikke antistoffer (gjerne tidlig i første syklus). Sent-innsettende CRS er sjelden, men kan oppstå f.eks. hvis bispesifikke antistoffer gis i forbindelse med (lavgradig) infeksjon eller etter opphold i behandlingen.
CRS behandles etter alvorlighetsgrad. I tillegg til nødvendig støttebehandling, gis tocilizumab (IL-6 reseptorhemmer) og kortikosteroider. Avdelinger som behandler slike pasienter må ha tocilizumab og en algoritme for behandling av CRS tilgjengelig.
Nevrotoksisitet er mindre hyppig og forekommer typisk under eller etter CRS. Tilstanden kan gi nedsatt konsentrasjon og forvirring. Alvorlige former kan gi redusert bevissthet og hjerneødem. Det er også beskrevet andre typer nevrologiske bivirkninger som kan oppstå senere.
Cytopenier og infeksjoner er vanlige komplikasjoner. Cytopeniene kan være langvarige. Behandlingen rettes også mot normale B-celler og plasmaceller og hypogammaglobulinemi er vanlig. Pasientene kan også ha T-celledefekter med risiko for reaktivering av CMV og EBV samt økt risiko for alvorlige forløp av COVID-19, influensa, RS-virus, parvovirus, adenovirus og andre virale infeksjoner. Erfaringene så langt tilsier at denne risikoen er større ved bispesifikke antistoffer enn ved CAR-T-celler.