Spinal stenose

Typisk for sentral spinal stenose er vissenhetsfølelse, tyngdefornemmelse, bortdovning og kraftsvikt i begge underemstremitene ved gange på flatt underlag (spinal claudicatio). Gangdistanse oppgis som den strekning pasienten kan gå før symptomene opptrer. Pasienter med recesstenose eller foraminal stenose har gjerne ensidige symptomer. Symptomene blir ofte betydelig bedre, eller borte når pasienten setter seg ned, eller bøyer seg fremover. Ryggsmerter er ofte til stede i varierende grad.

Eldre pasienter går med avflatet lumbal lordose og beveger seg med en lett fremoverlutet holdning. Pasiente med foraminal stenose kan få smerteutstråling ved ekstensjon og bøy av ryggen til aktuelle side. Røntgenologisk ofte uttalte degenerative forandringer generelt i columna. MR er standard undersøkelse ved denne problemstillingen. Hvis pasienten ikke kan ta MR, kan det tas myeolografi med CT. Det kan og være en aktuell undersøkelse hvis pasienten har fiksasjonsmateriale i ryggen. Kun CT-bilder anbefales ikke ved denne problemstillingen. Stående røntgrnbilder av lumbalcolumna bør tas der men planlegger fusjon.

Differensialdiagnoser

Vaskulær claudicatio, polynevropati av annen årsak og annen nevrologisk lidelse bør vurderes.

Skiller mellom sentral stenose, recesstenose (lateral stenose), og foraminal stenose, som gir noe ulike kliniske symptom. Dertil er ofte stenosen kombinert spondylolistese. Se eget kapittel

Den kirurgiske behandlingen retter seg mot å forbedre plassen i spinalkanalen ved å fjerne hele eller deler av lamina (laminektomi), fortykket ligementum flavum, samt påleiringer rundt bueleddene, for å gi plass til duralsekk og nerverøtter. Hvis pasienten i tillegg har en degenerativ spondylolistese, og instabilitet er en del av problemet, kan det i tillegg til dekompresjon også gjøres fiksasjon. De fleste opereres med mikrokirurgisk/mini-invasiv teknikk, men der pasienten er operert tidligere, kan fortsatt åpen laminektomi være aktuelt. Hvis man fjerner mer enn 50% av bueleddene, bør man vurdere fiksasjon.

Fri mobilisering til smertegrensen fra første postoperative dag, uavhengig om det er gjort fiksasjon eller ikke. Suturfjerning etter 14-16 dager. Opptrening først og fremst ved at pasienten gjenopptar vanlige gjøremål. Instruksjon hos fysioterapeut er viktig for trygghetsfølelse.

Peroperativ durarift kan gi fistel, men dette er sjeldent etter lumbale inngrep. Nervelesjoner, infeksjoner, og andre generelle komplikasjoner til kirurgi. Nervelesjoner rammer som oftest røtter.

Pasienter som er oprert med dekompresjon, kommer til kontroll hos fysioterapeut etter 6 uker og kirurg etter 3 mnd. Kontrollrutinene hos pasienter som er operert med fiksasjon, varierer med type inngrep og prognose, men det vanligste er kontroll til fysioterapeuten etter 6 og evt 12 uker, og til kirurg etter 3, 4 eller 6 måneder.

Ved første gangs operasjon er ca 70% fortsatt bra etter 2 år. God prognose også hos ikke-opererte dersom man ikke har progredierende symptomer. Spontan bedring er likevel sjelden.