Genetisk endret koagulasjonsfaktor V er den hyppigste årsak til arvelig venøs tromboembolisme og skyldes nesten alltid en punktmutasjon i genet for faktor V. I denne punktmutasjonen er aminosyre 506, arginin, byttet ut med glutamin (Arg506Glu). Denne punktmutasjonen (Leiden mutasjonen) finnes primært i den europeiske befolkning, hvor 3-7 % er heterozygote og 0,02-0,13 % er homozygote. Heterozygote har 5-10 ganger økt risiko for venøs tromboembolisme sammenliknet med en normalbefolkning, mens homozygote har 50-100 ganger økt risiko. Blant pasienter med venøs tromboembolisme har ca. 20 % faktor V Leiden mutasjonen og ved trombose i svangerskap ca. 30 %. Ved arvelig økt trombosetendens har opptil 50 % faktor V Leiden mutasjon, mens tilsammen 5-15% har en mangel /dysfunksjon på enten protein C, protein S eller antitrombin.
Aktivert Protein C (APC) resistens med tilsatt faktor V mangel plasma har tidligere vært ansett som en nyttig første test ved indikasjon for utredning av arvelig trombosetendens (arvelig trombofili) med tanke på å oppdage faktor V Leiden mutasjon. Ved bruk av APC resistens som første test, blir analysering av faktor V Leiden mutasjon anbefalt ved APC resistens funn som tyder på heterozygoti eller homozygoti, for å avkrefte eller bekrefte mutasjon. I tillegg bør man analysere faktor V Leiden ved APC resistens resultater som tyder på interferens. Flere laboratorier har imidlertid gått over til å analysere faktor V Leiden som første test blant annet fordi APC resistens resultatet kan påvirkes av tilstedeværelse av lupus antikoagulant og ved bruk av direkte perorale antikoagulantia (DOAK) (Se også APC resistens).
Faktor V Leiden mutasjon: Indikasjoner for laboratorieutredning med tanke på arvelig økt risiko for trombose (trombofili) er omdiskutert, og indikasjonene under er forenklet og basert på forslag fra ulike anbefalinger. Som hovedregel gjelder at testing kun er indisert dersom resultatet vil kunne påvirke behandlingsvalg.
De vanligste indikasjoner er
Diagnostisk testing: Venøs trombose før 40 års alder, residiverende venøse tromboser eller venøse tromboser med uvanlig lokalisasjon. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig å analysere både faktor V Leiden (eller APC resistens) og de andre arvelige defektene (antitrombin, protein S, protein C og protrombinmutasjonen), og i tillegg ervervede defekter (lupus antikoagulant, antistoff mot kardiolipin og beta2 glykoprotein I). Ved påvisning av flere defekter samtidig vil risiko for tromboembolisk sykdom øke betraktelig.
Prediktiv testing: Kontroversielt, men det kan være aktuelt å teste asymptomatiske personer (personer som ikke har hatt venøs tromboembolisme) dersom det er økt hyppighet av venøse tromboser hos unge (< 40 år) i slekten. Dette er mest aktuelt dersom det kan settes i verk tiltak (f.eks profylakse i risikosituasjoner) for å hindre venøs tromboembolisme hos den asymptomatiske personen. Prediktiv testing er mest aktuelt ved forekomst av alvorlige arvelige trombofilitilstander (mangel/dysfunksjon på antitrombin, protein C eller protein S) i familien, eller ved homozygoti for faktor V Leiden eller protrombin mutasjonen hos søsken. Ved prediktiv testing skal genetisk veiledning gis (se Bioteknologiloven).
Prediktiv testing av barn: Skal som hovedregel ikke utføres hos asymptomatiske (se Bioteknologiloven).
Feilbruk: Uselektert screening av asymptomatiske (personer som ikke har hatt en tromboembolisk hendelse) f.eks før oppstart av p-piller eller i risikosituasjoner (f.eks i forbindelse med kirurgi) er ikke indisert. Det er ikke evidens for at utredning av faktor V Leiden mutasjon (eller APC resistens) eller andre arvelige trombofilitester skal utføres etter arterielle hendelser (hjerteinfarkt, hjerneslag), selv om det er studier som har funnet en assosiasjon mellom arterielle hendelser og arvelig trombofili. Unntak kan være hos unge pasienter og ved sannsynlig venøst utgangspunkt (f.eks åpenstående foramen ovale). Det er heller ikke evidens for familieutredning med hensyn på arvelig trombofili dersom det er opphopning av arteriell tromboembolisk sykdom i slekten.
Resultatet angir om pasienten er ikke-bærer, heterozygot eller homozygot for Arg506Glu-mutasjonen. Heterozygote har 5-10 ganger økt risiko for venøs tromboembolisme og homozygote har ca. 50-100 ganger økt risiko. Mutasjonen synes ikke å gi økt risiko for arteriell tromboemboli. Økt trombosetendens er multifaktorielt betinget, både genetiske og ikke-genetiske forhold spiller en rolle. Viktige ikke-genetiske forhold som kan gi økt risiko for trombose er kreftsykdom, traumer, operasjoner, inaktivitet, svangerskap, fødsel, bruk av p-pille eller østrogensubstitusjon. Ved faktor V Leiden-mutasjonen kan en eller flere av disse ervervede faktorene føre til venøs tromboembolisme hos enkelte pasienter, selv om heterozygoti regnes for å gi en mild økning i risiko.