Kirurgi og strålebehandling er basis for behandling av hode/halskreft. Behandlingen styres av flere faktorer. Ved kirurgi er pasientens operabilitet, tumor resektabilitet og risikoen for funksjonsbortfall avgjørende.

Pasientens operabilitet avhenger av allmenntilstand og annen sykelighet, spesielt hjerte-lungefunksjon. Evnen til å samarbeide postoperativt og under rehabilitering er av betydning.

Tumorresektabiliteten er avhengig av tumorlokalisering, tumorstørrelse og histologi. Generelt gjelder at mindre svulster (stadium I–II) behandles med enten kirurgi eller strålebehandling, mens større svulster (stadium III og IV) oftest får kombinasjonsbehandling, eventuelt også med kjemoterapi. Hva som velges som primærbehandling, og rekkefølgen, er avhengig av lokalisasjon. Kirurgi vil oftest være primærbehandlingen ved svulster på leppe, i munnhule og larynks, mens strålebehandlingen gjerne vil være primærbehandlingen ved svulster i svelget.

Kirurgisk behandling av primærtumor

Ved kirurgisk reseksjon av primærtumor etterstrebes generelt makroskopisk margin på 10 mm. Dette må imidlertid modifiseres avhengig av tumorlokalisasjon, histologi og risikoen for funksjonsbortfall. Ved tumorlokalisering i glandula parotis og preoperativt normal funksjon av nervus facialis, tilstrebes nervesparende kirurgi, som følge av dette kan det bli knappe kirurgiske marginer. Ved endoskopisk larynkskirurgi vil også muligheten for marginer være begrenset.

Kirurgisk behandling på halsen (halslymfeknutedisseksjon (HLD))

Operasjon på halsen kan være for diagnostisk avklaring eller som en del av behandlingen. Diagnostisk (eller elektiv) halslymfeknutedisseksjon gjøres i hovedsak ved orale karsinomer, der man har sett at 20–25 % har okkult metastasering tross adekvat preoperativ utredning (preoperativ N0-hals). Elektiv HLD må vurderes i lys av endringene i TNM 8th Edition (Brierley et al., 2017).

Oftest spares funksjonelt viktige strukturer på halsen, inkl. nervus accessorius, vena jugularis interna og musculus sternocleidomastoideus. Avhengig av lymfeknutemetastasenes lokalisering må eventuelt noen av strukturene ofres. Dette benevnes som radikal halslymfeknutedisseksjon (type 1–3, avhengig av hvor mange av de tre strukturene som er ofret).

Ved maligne melanomer i hode og halsregionen benyttes vaktpostlymfeknutediagnostikk med SPECT-CT, men i Norge er dette per i dag ikke rutine ved PEC. Gevinsten av prosedyren ved PEC er omdiskutert, og forekomsten av falske negative uavklart (Loree et al., 2019; Skanjeti et al., 2021; Wu et al., 2019).