Spinal stenose er forsnevring av spinalkanalen med kompresjon av nervestrukturer. Oppstår grunnet aldersforandringer: skivebukning/-sammenfall og hypertrofi av bueledd og flavum.

Anamnese er det aller viktigste for å stille diagnosen. Pasientene har smerter i rygg og/eller bein. I hovedsak på belastet og ekstendert rygg (når de står og / eller går). Beskriver ofte svakhetsfølelse, smerter, tyngdefornemmelse, vissenhet, prikkinger, nummenhet. «foten sover», «beina svikter», «kramper i leggene» etc.

De fleste opplever symptomlindring når de avlaster ryggen (bøyer seg frem / går fremoverlent og setter seg ned). «Går alltid med handlevogn i butikken». Ofte mindre symptomer i oppoverbakke og mer i nedoverbakke.  Redusert gangdistanse.

Undersøkelse er vanligvis normal. Viktigste med undersøkelsen er å utelukke differensialdiagnoser som hofteartrose (undersøk alltid hoftene), arteriell claudicatio (pulser, kapillærfylning), polynevropati (ofte billateralt sokkeformet symmetrisk sensibilitetsutfall og annet smertemønster). Eventuell annen nevrologisk sykdom (sjeldent).

ANAMNESE, MR og stående røntgen lumbosakral-columna. MR av ryggen bekrefter diagnosen, nivå, plassering av tranghet og antall nivå med tranghet. Røntgen LS-columna stående for å vurdere glidning, skoliose og akser.

Hvis pasienten ikke kan ta MR må man vurdere CT og RTG myelografi, vanligvis etter vurdering av pasienten på poliklinikken.

Schizas-klassifikasjonen brukes for å beskrive sentral spinal stenose.

Ellers skiller man mellom sentral, lateral og foraminal/ekstraspinal stenose. 

Konservativ med trening og fysioterapi hvis lite plager. Ingen restriksjoner i type aktivitet eller trening.

Hvis mye plager kan man vurdere operasjon. Pasienten skal få tilbud om operasjon hvis gevinsten ved operasjon er stor nok til å forsvare risikoen. Det vil si at pasientene må ha en god del plager før man kan forsvare kirurgi i de fleste tilfeller.

Sentral og lateral spinal stenose opereres vanligvis med dekompresjon alene. Ved foraminal stenose er det vanligst å dekomprimere nerveforamen med samtidig bakre fiksasjon med eller uten TLIF kloss i skiven.

Hvis sentral eller lateral spinal stenose og samtidig spondylolistese gjøres det ofte dekompresjon og posterolateral fusjon med skruer og stag og bein lateralt.

Opererte pasienter mobiliseres fritt innen smertegrensen. Ved fiksasjoner skal de unngå tung fysisk belastning første 6 ukene postoperativt. Vanligvis ikke behov for suturfjerning da det syes intrakutant.

Pasienter operert med dekompresjon kontrolleres klinisk hos fysioterapeut 3 måneder postoperativt. Pasienter operert med dekompresjon og fiksasjon kontrolleres med stående røntgen av lumbalcolumna hos fysioterapeut 3 måneder postoperativt.  

Durarift (10%), gir vanligvis ikke endring i forventet resultat av operasjon. Infeksjon (3-5%). Rotskade (1%).

Cauda equina syndrom (sjeldent, under 1%) Kan sammenlignes med compartment-syndrom i leggen. Pain out of proportion i rygg og eller bein, nummenhet i ridebukse området, kraft svikt / lammelse i underekstremitetene, urinretensjon/lekkasje, redusert sfinkter-tonus. HASTER, ØH operasjon hvis det oppstår, helst MR preop., men hvis uttalte symptomer og MR gir stor forsinkelse, rett på SOP. Kan gi alvorlige sekveler.

Vanligvis relativt god prognose. «70-20-10», det vil si ca 70 % blir bedre, 20 % merker ingen stor forskjell og opptil 10 % opplever en forverring.