Magnesium, P
Bakgrunn
Magnesium er et essensielt spormetall. Hos en voksen person inneholder kroppen omkring 25 g magnesium. Omtrent halvparten er lokalisert i skjelettet og like mye finnes intracellulært. Etter kalium er magnesium det dominerende intracellulære kation og bare ca. 1 % av total mengde finnes ekstracellulært. I plasma er 30-35 % av magnesium proteinbundet, hovedsakelig til albumin. Den nevromuskulære transmisjonen påvirkes av magnesiumioner på samme måte som av kalsiumioner. Balansen mellom intra- og ekstracellulært magnesium påvirkes av pH og syre/base-status tilsvarende som for kalium (1,2).
Magnesium er en nødvendig kofaktor for mange enzymer. Av et daglig inntak på 10-20 mmol magnesium blir omtrent 1/3 absorbert. En større andel kan bli absorbert hvis inntaket er lavere. Magnesium utskilles i urinen etter glomerulær filtrasjon, vanligvis reabsorberes omkring 96 % av dette i tubuli. Ved magnesiummangel øker reabsorpsjonen til mer enn 99 %. Økt aktivitet av PTH øker reabsorpsjonen av magnesium, mens økt s-kalsium, økt natriurese (diuretika) og alkohol hemmer reabsorpsjonen.
Magnesiummangel kan føre til tretthet, muskelsvakhet, tetani, kramper og hjerterytmeforstyrrelser. Hypomagnesemi kan medføre hypokalemi og hypokalsemi som ikke responderer på behandling før magnesiummangelen er korrigert. Magnesiumkonsentrasjonen er redusert ved overvekt, diabetes og hypertensjon, og magnesium har blitt foreslått som en markør for metabolsk syndrom. Hypermagnesemi kan medføre forlenget atrioventrikulær ledningstid, lammelser, og hjerte- og respirasjonsstans.
Indikasjoner
Mistanke om magnesiummangel, for eksempel malnutrisjon, malabsorpsjon, langvarig parenteral ernæring, langvarig diaré eller drenasje fra tarmkanalen, alkoholisme, uklare tetani- og krampetilstander, hjerterytmeforstyrrelser, hypokalsemiske og hypokalemiske tilstander som ikke responderer på behandling.
Mistanke om magnesiumoverskudd, for eksempel akutt nyresvikt og kronisk nyresvikt i sent stadium.
Prøvetakingsrutiner
Pasientforberedelse
Ingen.
Prøvetaking
Serum eller heparinplasma. Unngå langvarig stase. Unngå hemolyse.
Veiledende referanseområder
| Aldersgruppe | mmol/L | Ref. |
| 6 md–3 år | 0,77–0,96 | 3 |
| 4–17 år | 0,72–0,96 | 3 |
| ≥ 18 år | 0,71–0,94 | 4 |
Kommentarer
Barn har omtrent samme magnesiumnivå som voksne. Det er ikke anbefalt å bruke CALIPER-baserte pediatriske referanseområde for magnesium (5).
Tolkning
Høye verdier: Nyresvikt. Addisons sykdom, hypotyreose, litiumbehandling, melk-alkali-syndromet, hyperparatyreoidisme.
Lave verdier: Alvorlig malnutrisjon, malabsorpsjon, kronisk alkoholisme. Bruk av diuretika, tubulære nyreskader, hyperaldosteronisme, hypoparatyreoidisme, langvarig diaré, langvarig drenasje fra tarmkanal. Ved behandling av diabeteskoma viser s-magnesium samme forløp som s-kalium: initialt høye verdier som synker når acidosen bedres og cellenes glukoseopptak normaliseres med insulin.
Feilkilder
Hemolyse gir falskt høy s-magnesium.
Analytisk og biologisk variasjon
| Analytisk variasjon: | 3,0 % |
| Intraindividuell biologisk variasjon: | 3,6 % |
| Totalvariasjon (analytisk og biologisk): | 4,7 % |
Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager-måneder.
For laboratoriet
Det er ikke anbefalt å bruke CALIPER-baserte pediatriske referanseområde for magnesium (5).
Referanser
- Nilsson-Ehle P, Söderlund MB, Theodorsson E (red.). Laurells Klinisk Kemi i praktisk medicin (9. opplag). Studentlitteratur 2012.
- www.mayomedicallaboratories.com
- Ridefelt P, Hilsted L, Juul A et al. Pediatric reference intervals for general clinical chemistry components - merging of studies from Denmark and Sweden. Scand J Clin Lab Invest. 2018; 78:365-72.
- Rustad P, Felding P, Franzon L, Kairisto V, Lahti A, Mårtensson A et al. Nordic Reference Interval Project 2000: recommended reference intervals for 25 common biochemical properties. Scand J Clin Lab Invest. 2004; 64:271-84.
- Bohn MK, Wilson S, Hall A. Pediatric reference interval verification for common biochemical assays on the Abbott Alinity system. Clin Chem Lab Med. 2021; 59:1554-62.
