Rutinemessig bruk av bildediagnostikk eller spesifikke blodprøver som ledd i oppfølgningen har ikke vist seg å gi noen prognostisk gevinst hos denne pasientgruppen (Daamen et al., 2019; Tzeng et al., 2012).

Det er imidlertid viktig å fokusere på pasientens ernæringstilstand (bl.a. om det er behov for fortsatt enzymsubstitusjon), allmenntilstand, generelt funksjonsnivå (ECOG-status), tegn på dårlig regulering av eventuell diabetes mellitus og eventuell smerteproblematikk.

Bildediagnostiske undersøkelser, blodprøver og tumormarkører som CA 19‑9 bør reserveres for pasienter med nye symptomer eller kliniske funn som gir mistanke om residiv eller metastaser, eller der spesifikke kliniske problemstillinger krever nærmere avklaring. Særlig for pasienter som kan være kandidater for tumorrettet palliativ behandling, eller som har plagsomme symptomer, bør man ha lav terskel for utredning med dertil egnet bildediagnostikk. CT vil som regel være førstevalg.

Konkrete kliniske problemstillinger som oppstår i forløpet bør tas opp med relevant spesialist ved sykehuset, oftest gastrokirurg eller onkolog, men de konkrete henvisningsrutiner vil variere fra sted til sted i landet.

Hos pasienter med avansert sykdom kan bl.a. smertebehandlingen være en utfordring. Kontakt med og eventuelt konsultasjon ved smertepoliklinikk eller et palliativt team kan være en viktig ressurs, også for fastlegen. På den måten kan fastlegen og kommunehelsetjenesten bistå pasienten med god og nødvendig palliasjon i en hjemmesituasjon, eller i en lokal institusjon, uten at sykehusinnleggelse blir nødvendig.