Testikkelkreft står for 1–2 % av alle maligniteter, men til tross for at den er så sjelden, er det den hyppigste kreftformen hos yngre menn. Insidensen er 6,2/100 000 i Vest-Europa og høyest i Norden unntatt Finland, med en insidens på 11,7/100 000 i Norge og 8,8/100 000 i Sverige. Det ble diagnostisert ca. 650 nye tilfeller i 2018, med 350 i Sverige og 317 i Norge (Norway, 2019; Socialstyrelsen, 2019).

95 % av all testikkelkreft er germinalcellesvulster, hvorav 55–60 % er seminomer og 40–45 % er non-seminomer. Høyeste insidens for seminompasienter er ved 38 års alder, som er ti år eldre enn for pasienter med non-seminom. Til tross for stor innsats er etiologien fortsatt ukjent, men sannsynligvis knyttet til aberrasjoner i utviklingen av gonadene (f.eks. kryptorkisme, dårlig sædkvalitet), noe som indikerer et tidlig første steg i onkogenesen i fosterlivet.

Seminomer har en monomorf patologi med én celletype avledet fra ekstraembryonalt vev. Derfor er rene seminomer ikke kompatible med forhøyede nivåer av alfaføprotein (AFP). Dette i motsetning til de komplekse non-seminomatøse germinalcelletumorene (NSGCT), som kan bestå av en blanding av forskjellige celletyper som stammer fra totipotent embryonalt vev, og også kan omfatte seminom-elementer.

Seminomer er biologisk forskjellige fra NSGCT, noe som reflekteres i den høyere forekomsten av sykdom på klinisk stadium (CS) I ved diagnose, som er 85 % sammenlignet med 60 % for NSGCT. Seminomer klassifiseres aldri i den dårlige prognosegruppen (3), se Appendix, Prognosegrupper etter IGCCCGfor prognosegrupper.

Til tross for at mange pasienter har metastatisk sykdom ved diagnosetidspunktet, er pro­gno­sen for testikkelkreft utmerket. Den relative overlevelsen etter 5 år er 98 % i Sverige og 98,8 % i Norge.

Behandlingsprotokoller og studier er nå primært fokusert på å redusere risikoen for alvorlige seneffekter uten å svekke behandlingsutfallet, og å utvikle behandlingen for å øke overlevelsen for de med dårligst prognose der nye behandlingskonsepter evalueres.