Behandling skal alltid være diskutert i et multidisiplinært team, og besluttes bl.a. ut fra tumorutbredelse, alder, almenntilstand og komorbiditet. Om mulig gis organ-preservende behandling.

Kirurgi

Som ved de fleste kirurgiske prosedyrer for kreftbehandling er dagens kirurgiske behandling av orofarynkskreft hovedsakelig basert på klinisk erfaring og oppfølgingsstudier. Sammenlignende studier mellom kirurgi og strålebehandling på den ene side, mot strålebehandling med og uten cytostatika på den andre siden, er i hovedtrekk fraværende i litteraturen (Corvo, 2007). Det er i tillegg stor spredning i resultater både når det gjelder effekten av kirurgi + strålebehandling og effekten av strålebehandling med og uten cytostatika. Dette gjør at klare anbefalinger for spesifikk behandling ikke kan gis ut fra dagens tilgjengelige litteratur. Likeledes er der ikke konklusive svar i litteraturen på hvilken behandling som gir det beste resultat med tanke på livskvalitet eller funksjonalitet etter ulike behandlingsstrategier.

Behandling av orofarynkskreft deles vanligvis opp i behandling av tidlig (Stadium I & II) og avansert stadium (Stadium III & IV). Det er en forutsetning at denne behandlingen utføres på sentre som har erfaring med denne type avansert kirurgi, inklusivt fri lapp kirurgi, frysesnitt service og oralkirurgisk service.

I den senere tid har man i de fleste land tatt i bruk robotkirurgi ved tidlig orofarynkskreft. Ved det unngår man mandibelsplitt. Ved primærkirurgi bør alltid halsglandel disseksjon vurderes, likeledes ved persisterende tumor etter primærbehandling.

Inoperabilitet ved orofarynkskreft kan grovt deles inn i medisinsk og kirurgisk inoperabilitet. Absolutt kirurgisk inoperabilitet er i de fleste tilfelle vekst rundt arteria carotis interna (eller a.carotis communis), eller vekst inn på skallebasis (sjeldent).

Kirurgi ved tidlig stadium orofarynkskreft (stadium I og II)

T1 tonsillekreft og bakre farynksvegg kreft kan opereres transoralt hos stort sett alle pasienter, uten rekonstruksjon og med lite bivirkninger.

T1 bløte ganekreft kan også opereres transoralt, men da denne operasjonen medfører betydelige tale- og spiseproblem vil det stort sett være en fordel å behandle denne pasientgruppen med strålebehandling.

T1 tungebasiskreft vil av de fleste kirurger bli operert med mandibel splitt for å få tilstrekkelig tilgang, men det er som regel ikke nødvendig med fri lapp rekonstruksjon for denne begrensede tumorstørrelsen.

T-2 tonsillekreft og T-2 tungebasiskreft vil i de fleste tilfeller bli operert med rekonstruksjon med fri lapp. Dette medfører at en utfører en mandibel splitt. Operasjonen kombineres alltid med et halsglandeltoalett og en temporær trakeostomi.

T2 bløte ganekreft vil i de fleste tilfelle bli behandlet som en T1 kreft av samme grunner som nevnt ovenfor.

T2 bakre farynksveggkreft vil i de fleste tilfeller kunne bli behandlet som ved T1 kreft.

Kirurgi ved avansert stadium orofarynkskreft (stadium III og IV)

Per i dag anbefales det konkomitant kjemoradioterapi hos pasienter under 70 år. Dette kan også vurderes for de over 70.

Ved primær kirurgi bør halsdisseksjon alltid vurderes. Hos pasienter som behandles med stråling alene, kan postirradiær halsdisseksjon vurderes ved persisterende sykdom.

Salvage kirurgi

Salvage kirurgi ved residiv av orofarynkskreft må alltid vurderes individuelt. Prognosen er avhengig av lokus for residivet, vekstmåte og tidligere behandling.

Lokale residiv har som regel meget dårlig prognose, selv om der er materialer som har opp mot 30 % langtidsoverlevelse for utvalgte grupper. Halsresidiv vil være vanskelig å operere i tidligere opererte halser, men hos kun strålbehandlede pasienter vil disse ha en klart høyere operabilitet.

Residiv på kontralaterale side vil ofte kunne opereres med relativt stor sjanse for kurasjon.

Strålebehandling

Primær strålebehandling

Ekstern strålebehandling, ev. samtidig med kjemoterapi, er vanligvis førstevalget ved PEC i orofarynks. Ved begrenset sykdom kan primærkirurgi være likeverdig med stråling.

Tross ulik stadie inndeling i TNM 8 basert på HPV status, er det per i dag ingen evidens for at behandlingen skal være forskjellig.

For inntegning av CTVp (primærtumor), henvises det til Grégoire et al (Grégoire et al., 2018).

For inntegning av CTVn (patologiske lymfeknuter), henvises det til Biau et al (Biau et al., 2019) og Gregoire et al (Gregoire et al., 2014).

Inntegning av CTVe (elektive lymfeknuteregioner) henvises det til Biau et al (Biau et al., 2019).

Tumorer i tonsille, ganebuer og tonsilllosje, uten innvekst i midtlinjestrukturer, behandles med ensidig elektiv bestråling. Tumorer i tungebasis, bløte gane og svelgets bakvegg – eller tonsillekreft som vokser inn i disse – krever ofte bilateral elektiv lymfeknutebestråling (kan utelates ved begrenset innvekst) (Biau et al., 2019; Huang et al., 2017). Det samme gjelder ved avansert N-status. Vedrørende seleksjon av lymfeknute regioner for elektiv stråling, vises det til Biau (Biau et al., 2019).

Postoperativ strålebehandling

Det anbefales postoperativ strålebehandling, unntatt ved stadium I sykdom med frie marginer. Hva som regnes som frie marginer er avhengig av lokalisering og anatomi, og må vurderes individuelt.

Fraksjonering

Se avsnitt om fraksjonering i kapittel om strålebehandling.

Risikoorganer og toleransegrense

Vedrørende risikoorganer og toleransegrense vises til Partikkelterapi av hode/hals-kreft.

Medikamentell behandling

Ved primær strålebehandling med konkomitant kjemoterapi vises til avsnitt Konkomitant kjemoterapi, oksygen modulerende behandling Konkomitant oksygenmodulerende og postoperativ strålebehandling med konkomitant kjemoterapi Postoperativ konkomitant kjemoterapi.