Utbredelse av recidiv bør kartlegges med relevant billeddiagnostikk og verifiseres med histologi
Det er viktig å kartlegge om det foreligger kurativt potensiale.
Ved isolert sentralt bekkenresidiv hos pasienter som tidligere ikke er strålebehandlet i bekkenregionen, anbefales definitiv radiokjemoterapi. Bør kombineres med bildeveiledet adaptiv brakyterapi så fremst dette er mulig. Ekstern boost som likeverdig erstatning for brakyyterapi er ikke anbefalt. For små overfladiske lesjoner i vagina, dvs. < 5 mm tykkelse, kan vaginal sylinder anvendes, men for øvrig kreves kombinert intracavitær-interstitiell teknikk. For teknikk og doser, vises til prinsipper ved primær radiokjemoterapi.
Sentrale residiver
Pasienter med sentrale residiv i tidligere strålebehandlet område bør vurderes for bekkeneksenterasjon. Disse operasjoner er sentralisert til Avdelingen for gynekologisk kreft ved OUS, Radiumhospitalet og pasienten bør henvises «Nasjonal behandlingstjeneste for avansert bekkeneksentrasjon ved gynekologisk kreft» for vurdering. Bekkeneksenterasjon er ett mutilerende inngrep med relativ stor risiko for komplikasjoner, derfor må pasienten vurderes nøye med tanke på utbredelse av tumor samt fysisk almenntilstand og komorbiditet før beslutningen tas. Operasjonen innebærer at det fjernes livmor og skjede og både rektum og anus samt blære og urethra ved en total bekkeneksenterasjon og pasienten for lagt ut en kolostomi og en urostomi. Noen ganger kan blæren eller rektum spares. 5 års overlevelse etter bekkeneksenterasjon for tilbakefall av livmorhalskreft er ca 50 %.
Ved isolert bekkenveggsresidiv hos pasienter som tidligere ikke er strålebehandlet i bekkenregionen, anbefales definitiv radiokjemoterapi. Hvor høy dose som er ønskelig og mulig å gi avhenger av tumors størrelse og beliggenhet. Ofte kan det være umulig å komme opp i tilstrekkelig dose for kurasjon.
Bekkenveggskirurgi kan hos utvalgte pasienter vurderes i tilfeller hvor tumor ikke invaderer dypt i bekkenveggen.
Individuell vurdering
Litteraturen er begrenset, men en insidens på 2–5 % etter primær radiokjemoterapi er rapportert (Hong et al., 2004; Nomden et al., 2019; Tan et al., 2019). Pasienter med lymfeknutemetastaser ved primærdiagnose har økt risiko for paraortalt residiv (Niibe et al., 2006a).
Ved asymptomatiske paraaortale residiver ser det ut til at kjemoradioterapi med totaldoser på minst 50–60 Gy kan gi langtidsoverlevelse hos et signifikant antall pasienter (Hong et al., 2004; Huang et al., 2008; Singh et al., 2005).
Dersom pasienten ikke tidligere har fått strålebehanding mot paraaortalregionen, anbefales strålebehandling som førstevalg ved isolerte paraaortale residiver.
Tidligere gitt behandling må det alltid vurderes ved supplerende paraaortalbestråling. IMRT/VMAT plan med simultanintegrert boost anbefales.
Det skal planlegges med en overlapp med tidligere gitt behandling. Overlappen bør være minst 1 cm i lengderetning for å sikre full dose i dette området ved rebestråling. Adekvat dose i skjøt mot tidligere bekken felt og fokus på å unngå høye doser i tidligere bestrålt avsnitt av medulla vektlegges.
Individuell vurdering. Strålebehandling eventuelt kirurgi.
…
Behandling av isolerte organ metastaser (lunge, lever etc) bør diskuteres tverrfaglig. Radiofrekvens ablasjon, stereotaktisk strålebehandling eller metastasekirurgi kan overveies ut fra en helthetsvurdering.