Det finnes ingen biologisk grenseverdi for PSA som forteller om en mann har behandlingstrengende prostatakreft eller ikke. Populasjonsbasert screening for prostatakreft er derfor ikke innført i Norge eller de fleste andre land. Flere studier har vist at PSA-baserte screeningprogrammer kan redusere prostatakreftspesifikk dødelighet i befolkningen (Frånlund et al., 2022; Hugosson et al., 2019). Ingen studie har foreløpig kunnet vise en økt totaloverlevelse ved PSA-screening, men studiene har ikke vært designet for å undersøke denne problemstillingen. Ulempen med screening er at man samtidig kan finne mange krefttilfeller hvor behandling vil medføre unødvendige bivirkninger uten å forlenge levetiden. I 2022 vedtok EU-kommisjonen oppdaterte screeninganbefalinger der medlemslandene ble oppfordret til å vurdere innføring av screening for flere kreftformer, inkludert prostatakreft (European Commission, 2022). Det pågår i dag flere pilotprosjekter i Europa som har som mål å finne gode algoritmer for tidlig oppdagelse av prostatakreft gjennom organisert testing.

PSA-testing hos menn uten symptomer eller funn

Menn uten symptomer som ønsker undersøkelse for prostatakreft bør tilbys PSA-test og digital rektal eksplorasjon (DRE) som ledd i en individuell, risikotilpasset strategi for tidlig oppdagelse av prostatakreft. Beslutning om PSA-testing bør tas i samråd med lege, basert på nøktern informasjon om potensielle fordeler og ulemper (jf. tabell 4). PSA bør ikke tas for å avdekke tidlig kreft hos menn med forventet levetid <10 -15 år som ikke er kandidater for kurativt rettet lokalbehandling (høy alder og/eller betydelig komorbiditet). PSA-testing er som hovedregel ikke aktuelt hos menn <50 år uten risikofaktorer (uten arvelig belastning, kjent genfeil, afrikansk opprinnelse) og menn >80 år. PSA-testing bør avsluttes når dette ikke lenger synes hensiktsmessig.

Tabellen er utarbeidet av handlingsprogramgruppen.

PSA-testing hos menn med symptomer eller funn

I fravær av andre kreftsymptomer eller funn, er det er ingen sikker sammenheng mellom obstruktive vannlatningssymptomer og behandlingstrengende prostatakreft (Østerø Í Jákupsstovu et al., 2018). Beslutning om PSA-testing hos menn med LUTS (Lower Urinary Tract Symptoms) bør derfor tas etter informasjon om potensielle fordeler og ulemper, på samme måte som hos asymptomatiske menn.

PSA skal alltid tas hvis digital rektal undersøkelse (DRE) gir mistanke om prostatakreft. Alle med malignitetssuspekte palpasjonsfunn skal henvises til urolog, uavhengig av PSA-nivå.

PSA skal tas ved utredning av menn med metastaser fra ukjent utgangspunkt, spesielt ved sklerotiske skjelettlesjoner eller glandelsvulst i bekkenet/retroperitoneum. PSA kan også være nyttig i utredning av symptomer eller funn som gir mistanke om lokalavansert kreft. Eksempler på dette er blødning fra urinrøret eller i sæd, eller raskt progredierende LUTS.

Tolkning av PSA-testen

Ved forhøyet PSA og normal DRE, bør PSA kontrollmåles etter minst tre uker. Ved forhøyet PSA bør urinveisinfeksjon utelukkes. PSA-målingen bør gjentas etter 1-2 måneder ved påvist infeksjon.

Tolkning av PSA-testen hos menn uten risikofaktorer må sees i sammenheng med alder og verdi (Figur 5.1). Det bemerkes at referanseverdier i labsvar avviker fra aksjonsgrenser oppgitt i anbefalinger for henvisning til spesialisthelsetjenesten. Menn med risikofaktorer som arvelig belastning - for eksempel BRCA2, MSH2, MSH6, HOXB13 - påvist genfeil i et gen som gir økt risiko for behandlingstrengende prostatakreft eller sub-Sahara opprinnelse, bør henvises til urolog for videre undersøkelser ved PSA utenfor referanseområdet for pasientens alder, ved økning på mer enn 1 ng/mL på ett år eller ved dobling av verdien i løpet av ett år

Tabellen er utarbeidet av handlingsprogramgruppen.

PSA testing bør utføres med aktsomhet ved kortere forventet levetid enn 10 år. Ved aldersgruppe 70-79 bør det gjøres individuell vurdering.

Dersom utredning i spesialisthelsetjenesten ikke avdekker behov for videre undersøkelser eller kreft i prostata, bør urolog muntlig og skriftlig skissere en plan for videre PSA-testing og aksjonsgrenser. Det må tydeliggjøres at pasienten selv må ta ansvar for timebestilling og videre oppfølging i primærhelsetjenesten.

PSA hos menn med kjent prostatakreft

I klinisk praksis er PSA en svært nyttig tumormarkør som brukes aktivt i behandling og oppfølging av menn med prostatakreft i alle stadier. PSA-målinger er et supplement, men ikke en erstatning for kliniske og radiologiske undersøkelser, da PSA-utviklingen ikke alltid reflekterer det kliniske forløpet.

PSA er svært sensitiv for å detektere tilbakefall etter kurativ behandling. Det brukes forskjellige definisjoner for tilbakefall etter operasjon og strålebehandling. Et PSA-residiv trenger ikke å være behandlingstrengende, men bør vurderes av spesialist.

PSA etter prostatektomi

PSA forventes å ikke være målbar 8 uker etter fjerning av prostata. En persisterende PSA (PSA >= 0.10 ng/ml) eller senere PSA-residiv (PSA >= 0.10 ng/ml i minst to prøver fra tidligere PSA <0.10 ng/ml) etter prostatektomi kan indikere gjenværende tumorceller i prostatasengen, bekkenlymfeknuter eller fjernmetastaser. Se mer informasjon om oppfølging etter prostatektomi i kapittel 12.2/12.4.

PSA etter strålebehandling

PSA-residiv etter strålebehandling, med eller uten endokrin behandling, defineres som økning i PSA på minst 2 ng/ml over PSA nadir (lavest målte verdi etter avsluttet strålebehandling) (Roach et al., 2006). PSA kan falle langsomt over flere år etter strålebehandling, med nadir så sent som tre år etter behandling. PSA forventes å stige noe etter avsluttet hormonbehandling. Se mer informasjon om oppfølging etter strålebehandling i kapittel 12.3/12.4.

PSA ved metastatisk sykdom

PSA er også styrende for monitorering av metastatisk sykdom, men må alltid brukes som del av en strategi som inkluderer klinisk vurdering, markører for osteoblastaktivitet (alkalisk fosfatase – ALP) og generell kreftaktivitet (laktatdehydrogenase – LDH) og billeddiagnostikk.

Kastrasjonsresistent sykdom er definert med kastrasjonsnivå av testosteron (under 1,7nmol/ml), og én av to:

1. PSA stigning >50 % over nadir og PSA >2 ng/ml, og/eller
2. Radiologisk progresjon (Cornford et al., 2017).