Nevroendokrine ventrikkelsvulster er oftest høyt differensierte og utgjør ca. 5 % av alle NET (Boyar Cetinkaya et al., 2017; Sandvik et al., 2016). Svulstene deles inn i tre grupper, type 1, 2 og 3 (Delle Fave et al., 2012). De to første gruppene er høyt differensierte og utvikles fra enterokromaffin-liknende celler (ECL- celler) ved høye serum gastrinnivåer. Svulstene av type 1 og 2 er ofte små og multiple, vokser svært langsomt og sprer seg normalt ikke før de blir 1 cm eller større.

Type 1 svulster sees ved høye gastrinnivåer sekundært til nedbryting av parietalceller ved atrofisk gastritt, og finnes oftest hos kvinner.

Type 2 svulster skyldes høye gastrinnivåer forårsaket av gastrinproduserende svulster; gastrinomer (Zollinger- Ellisons syndrom). Tumorliknende lesjoner i form av diffus, lineær og mikronodulær ECL hyperplasi antas å være forstadier til type 1, ev. type 2 svulster. Lite vites om det naturlige forløpet til disse hyperplasiene.

Type 3 utvikles uavhengig av gastrinnivåer og er lavere differensiert (ofte NEC), og har høyere Ki-67. De er single, ofte store, og har gjerne spredt seg på diagnosetidspunktet.

Det henvises ellers til Patologi, klassifikasjon og stadieinndeling.