Det foreligger en rekke studier av mulige miljørelaterte risikofaktorer ved primær hjernesvulst, som for eksempel sigarettrøyking, premorbide sykdommer som for eksempel autoimmun sykdom, enkelte typer medikamenter, bruk av mobiltelefon, og så videre. Det vises i sin helhet til et oversiktsarbeide med fyldige referanser (Michaud et al., 2017), der man har konkludert med at det ikke sikkert er vist kausal sammenheng mellom de fleste av miljøfaktorene og hjernesvulst. Det man imidlertid har fastslått, er at tidligere gjennomgått bestråling av hjernen disponerer for senere utvikling av enkelte typer hjernesvulster. Dette gjelder også for andre typer ioniserende stråling. En veldig liten andel av pasientene med hjernesvulst har predisponerende genetiske tilstander. Eksempler på dette er nevrofibromatose 1 og 2, Li-Fraumeni syndrom og von Hippel-Lindaus syndrom. Se kapittel Behandling av lokalisert sykdom og kurativ behandling for detaljer.

Det følger av ovenstående at det er lite som kan forebygges. Imidlertid bør man unngå å utsette mennesker for unødvendig ioniserende stråling. Dette innebærer også å være grundig med indikasjonsstilling for radiologiske undersøkelser basert på ioniserende stråling, for eksempel røntgen- og CT-undersøkelser.