Pr. i dag er det, både nasjonalt og internasjonalt, i hovedsak brukt to graderingssystemer for uroteliale carcinomer; WHO1973 og WHO2004. Det finnes også et graderingssystem WHO1999 (Busch et al., 2002; Mostofi et al., 1999), men dette er mindre brukt.

Gradering av urotelialt carcinom er en subjektiv øvelse, og det vil alltid kunne forekomme diskrepanser mellom ulike patologer, uavhengig av hvilket graderingssystem som brukes.

WHO1973-graderingen er tredelt med økende grad av atypi (Mostofi et al., 1973). Vurderingen av de forskjellige gradene er meget sparsomt beskrevet, og en stor andel ender som grad II.

I et forsøk på å bedre reproduserbarheten ble det i 1998 publisert et nytt graderingssystem med bedre definerte kriterier for atypivurderingen, og disse kriteriene ble implementert i 2004-systemet (Eble et al., 2004; Epstein et al., 1998). Dette systemet deler svulstene i to grupper: lavgradig og høygradig urotelialt carcinom. I tillegg beskrives det papillære svulster med lavt malignitetspotensiale (PUN-LMP).

Graderingen i henhold til de to systemene er ikke direkte overførbar fra det ene systemet til det andre (Chen et al., 2012; Gönul et al., 2008; Oosterhuis et al., 2002). En del av WHO1973 grad 1-svulstene vil ende som PUN-LMP mens andre ender som WHO2004 lavgradige svulster. Grad 2-svulster fordeles i alle tre 2004-gruppene. Andelen grad 2-svulster som ender som høygradige carcinomer i 2004-systemet varierer fra 4 % til 22 %. De aller fleste grad 3-svulster ender som 2004 høygradige svulster.