Anestesi og luftvei

Innledning av generell anestesi og etablering av sikker luftvei har høy prioritet i initialfasen av et traumemottak. Vanskelig intubasjon, selv med erfaren anestesilege som intubatør, kan imidlertid forventes hos ca. 2 % av traume­pasientene. Alle i anestesiteamet skal kjenne til prosedyre «kan ikke intubere, kan ikke ventilere» og må vite hvor nødvendig spesialutstyr er plassert. Hemodynamiske konsekvenser av anestesiinnledning og intubasjon/overtrykksventilasjon kan påvirke det fysiologiske forløpet i betydelig grad. Anestesioverlege tar i samråd med traumeleder beslutningen om at indikasjon for generell anestesi/intubasjon foreligger og leder arbeidet. Vedkommende delegerer og koordinerer arbeidsoppgavene i anestesiteamet.

Kort nevrologisk undersøkelse skal gjennomføres før innledning; dokumentasjon av ekstremitetsbevegelse, GCS score og pupillestørrelse/-reaksjon.

Korrekt tidspunkt for anestesiinnledning diskuteres med traumeleder. Plan for videre diagnostikk/behandling på traumestua, CT-undersøkelser, diagnostikk/intervensjon på operasjon/angiolab og videre operativ behandling tas med i vurderingen.

• Ufrie luftveier
• Bevisstløs, GCS score ≤ 8
• Hemodynamisk påvirket
• Tydelig anstrengt respirasjon eller dårlige blodgassverdier
  (PaO₂ < 9, kPaCO₂ > 6 kPa)
• Aspirasjonsfare, bl.a. ved blødning fra ansiktsskader
• Dersom det er nødvendig for å gjennomføre forsvarlig diagnostikk og behandling
• Potensielt truet luftvei
  (brannskade, inhalasjonsskade, blødning/hematom i øvre luftveier)

• Venøs tilgang, infusjon pågår
• Vurder væskestøt før innledning
• Se etter kliniske indikatorer på vanskelig luftvei
  (se Vanskelig intubasjon nedenunder)
• Standard utstyr, kontrollert
• Videolaryngoskop, bougie og bakke for vanskelig intubasjon umiddelbart tilgjengelig
• «Rapid sequence induction» (RSI) og «kan ikke intubere, kan ikke ventilere» er kjent for hele anestesiteamet
• Kunnskap om korrekt nakkestabilisering ved intubasjon
  (Manual In Line Stabilisation – MILS)

• Innledning besluttes av ansvarlig anestesilege
• Pre-oksygenering, RSI, oral tube med mandreng.
• Medikamenter gis av anestesisykepleier etter ordinasjon av anestesilege
• Ketamin 2 mg/kg iv. (redusert dose ved kritisk blødning)
• Midazolam 1–3 mg iv. (redusert dose eller utelates ved kritisk blødning)
• Rocuronium 1,2 mg/kg eller Curacit 1–1,5 mg/kg iv.
• Stabilisering av nakke med MILS der nakkeskade ikke kan utelukkes. Nakkekrage skal fjernes under intubasjonsprosedyren og tilfredstillende MILS utføres, se figuren under.
• Rutinert anestesilege intuberer, fortrinnsvis med videolaryngoskop
• Ventilasjon med O₂/luft
• Respiratorsetting – små tidalvolum, langsom frekvens og PEEP = 0 (til hemodynamisk konsekvens av RSI er klarlagt). Ved hemodynamisk normal pasient økes PEEP til 5 cm H₂O så raskt som mulig.

Intubasjon av traumepasient med stabilisering av nakke i henhold til MILS

Merk at nakkekragen er løsnet og åpnet under prosedyren.

_{Figur 5.1 Intubasjon av traumepasient med stabilisering av nakke i henhold til MILS, se ovenfor. Merk at nakkekragen er åpnet under prosedyren}

• Anestesivedlikehold med små doser av ketamin (0,5–1,0 mg/kg), fentanyl og benzodiazepiner etter klinisk vurdering, eller
• Ketamininfusjon 4–6 mg/kg/t, som gir en fullverdig anestesi kombinert med fragmenterte fentanyldoser (liberalt ved hemodynamisk stabil pasient) og benzodiazepiner.
• Propofol kan være et alternativ hos pasienter som ikke er i uttalt sirkulatorisk sjokk.

Nevromuskulære blokkere gis kun på klar indikasjon

Dersom blødningskontroll er oppnådd og pasienten er hemodynamisk normal (ikke pågående transfusjon eller overtrykksinfusjon, kun vedlikeholds­behandling med væske), kan alternativt inhalasjonsanestesi (sevofluran/desfluran) eller propofolinfusjon, i kombinasjon med opioider, benyttes. Ved foreliggende hodeskade må det under anestesigjennomføringen rettes fokus mot å opprettholde tilfredstillende cerebralt perfusjonstrykk (CPP) til enhver tid. Hodeskadepasienter med mistanke om kritisk høy ICP skal ikke ha inhalasjons­anestetika, men fortrinnsvis propofol (hvis hemodynamisk helt normale) eller ketamininfusjon (hvis hemodynamisk påvirket).

Etter innledning fortsetter arbeidet med å etablere flere venøse tilganger, eventuelt arteriekran. Behov for nedleggelse av ventrikkelsonde vurderes i samarbeid med teamleder (ved penetrerende halsskade skal ventrikkelsonde utsettes til øsofagusskade er utelukket). Blodprøver tas regelmessig (Hb, blodgass, koagulasjonsstatus (APTT, INR, fibrinogen og trombocytter), CK).

Multitraumatiserte barn innledes etter samme generelle retningslinjer som hos voksne.

Man er liberal med å innlede generell anestesi. Microcuff-tube benyttes til alle. Generell anestesi og intubasjon kan være nødvendig for å få gjennomført forsvarlig diagnostikk (CT, MR) og initial behandling. Alltid ventrikkelsonde (ikke via nese), dilatert ventrikkel er vanlig i denne situasjonen hos barn, dette kan påvirke den hemodynamiske og respiratoriske status. Venekanylering kan være vanskelig. Forsøk å etablere tilgang via perifer vene i hender/føtter eller via v. saphena magna, v. jugularis externa, v. femoralis eller v. jugularis interna. Intraossøs tilgang er velegnet i initialfasen, elektrisk drill (EZ-IO®) og kanyle ligger i barneskapet på plass 3. Blottlegging av v. saphena magna (v. femoralis eller v. basilica/ cephalica) om nødvendig. Skalpvene kan benyttes hos barn < 1 år.

CVK innleggelse; v. femoralis / v. jugularis interna kanyleres UL veiledet med barne-CVK, Arrow 8 cm (< 1 år) eller 13 cm ( > 1 år).

Kliniske indikatorer på vanskelig luftvei er; LE(M)ON-prinsippet, Look, Evaluate, (Mallampati), Obstruction/Obesity og Neck. I sjeldne tilfelle hvor det er sterk mistanke om både vanskelig maskeventilasjon og vanskelig intubasjon, må våkenintubasjon overveies hvis den kliniske settingen tillater det. Et klassisk eksempel er pasienter med Bechterew med uttalt nakkekyfosering og utilgjengelig hals for nødluftveisprosedyre. Ved behov for nødcricothyreotomi gjøres dette av anestesilege, evt. i samarbeid med kirurg eller ØNH-lege hvis tilgjengelig

Figur 5.2 Algoritme for vanskelig intubasjon

«Awareness» kan være et problem også hos alvorlig skadde pasienter. Pasienten skal ikke være curarisert med mindre det foreligger en klar indikasjon. Vi må ikke ta fra pasienten den beste muligheten til å formidle til oss at anestesidybden er inadekvat, dvs. muligheten til å bevege seg på operasjonsbordet. «Awareness» er uakseptabelt, og risikoen for dette er minimal dersom pasienten bedøves adekvat og ikke er curarisert.

Innledning av generell anestesi samt sikring av pasientens luftvei har høy prioritet. Det skal være liberal holdning til å utføre dette. Vi benytter medikamenter som best bevarer den kardiovaskulære stabiliteten.

Ketamin er det medikament som gir minst hemodynamisk påvirkning fordi medikamentet bare gir ubetydelig cardial depresjon, og ingen perifer vasodilatasjon. En sentralt mediert sympaticusrespons påvises hos ­normovolemiske pasienter. Denne effekten kan i vesentlig grad blokkeres med benzo­diazepiner. Hos hypovolemiske pasienter med høyt endogent katecholaminnivå er sympaticuseffekten av ketamin ubetydelig. Ved uttalt hypovolemi vil også ketamin kunne gi en negativ blodtrykkspåvirkning, slik at redusert dose ketamin ved anestesiinnledning til disse pasienter tilrådes. Ketamin har en anslagstid på 30–60 sekunder etter iv. administrasjon. Pasienten opprett­holder systolisk blodtrykk bedre enn ved bruk av pentothal/propofol. Ketamin er assosiert med økning av intracranielt trykk, men denne effekten blokkeres i stor grad med benzodiazepiner og lett hyperventilasjon. Ketamins gunstige hemodynamiske bivirkningsprofil gjør at dette fortrekkes ved anestesiinnledning til alvorlig skadde selv om pasienten har hodeskade. Hemodynamisk stabilitet og bibeholdt cerebralt perfusjonstrykk er det viktigste for disse pasientene. Agiterte pasienter profitterer på fraksjonerte doser med ketamin iv. (0,5– 1,0 mg/kg) før intubasjon under pågående preoksygenering, ”delayed sequence intubation”.

Forsiktig pentothal- eller propofolinnledning kan benyttes sammen med adekvate doser fentanyl dersom pasienten har en isolert hodeskade/medullaskade og er normovolemisk.

Som muskelblokker benyttes rocuronium eller curacit.

Rocuronium i høydose, 1,2 mg/kg iv. Curacit kan benyttes de første 24 timene etter skade, også ved brannskader og akutte skader i sentralnervesystemet med nevrologiske utfall, uten økt risiko. Anestesioverlege avgjør hvilken nevromuskulær blokker som skal benyttes.

Anticholinerge medikamenter kan gis på indikasjon. Ketamin gir økt sekresjon fra luftveiene, men vi gir ikke rutinemessig atropin/glucopyrron. Anticholinergika, med påfølgende økning i hjertefrekvens, kan tenkes å kamuflere en reell bradycardi på grunn av hypovolemi eller hypoxi – som i en kritisk situasjon ville gitt pasienten bradycardi, spesielt hos barn.

N₂O (lystgass) skal ikke benyttes før det er avklart hvorvidt pasienten har patologiske luftfylte hulrom, som for eksempel pneumothorax, pneumomediastinum, pneumoperitoneum eller intracraniell luft.