CDT (Congenital defect of glycosylation)

Mistanke om defekter som affiserer N-glykosylering av proteiner.

Pasientforberedelse

Ingen spesiell.

Hvis pasienten nylig har fått plasmaoverføring må dette oppgis, ettersom donors transferrin delvis vil kunne skjule ev. avvik hos pasienten.

Prøvetaking

Serum eller heparinplasma: 0.3 mL. Kan sendes i vanlig post.

Kliniske opplysninger og opplysninger om diett og medikamenter må oppgis på rekvisisjonen.

Holdbarhet

Holdbar 3 dager i romtemperatur.

Asialotransferrin normalt ikke detekterbar.

Øvrige fraksjoner (mono-hepta) utgis som %-fordeling, se vedlegg.

Avdeling for medisinsk biokjemi, Seksjon for medfødte metabolske sykdommer, Rikshospitalet.

Analysen utføres ca. 2 - 3 ganger per uke. Forventet svartid: 2-4 uker.

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK

Intraindividuell variasjon er ukjent for alle sialoisoformer. Et visst estimat på interindividuell biologisk variasjon kan fås ved å beregne aktuell (97,5-persentil – 2,5-persentil)/2/(97,5-persentil + 2,5-persentil), når analytisk og intraindividuell variasjon er små til sammenligning.

Svært mange proteiner er avhengig av korrekt glykosylering for at de skal kunne transporteres riktig og ha riktig funksjon. Det er flere hovedformer for proteinglyksosylering; N-glykosylering der glykanet festes på aminosyren asparagin, O-glykosylering der glykanet festes på aminosyrene treonin eller serin, eller kombinerte former. Defekter i N-glykosylering er hyppigst forekommende. Mange enzymer og transportproteiner er involvert i glykosylering. Det kliniske bildet er svært variabelt og kan involvere et bredt spektrum av organer med svært ulik symptomatologi. Vi screener kun for defekter som affiserer N-glykosylering ved hjelp av kapillærelektroforese av transferrin i serum. Man ser transferrinisoformer med 0 til 7 sialinsyrerester ved analysen.

Det finnes to hovedavvik i mønsteret av sialotransferriner. Type 1 viser økt a- og di- sammen med redusert tetrasialotransferrin. I utgangpunktet peker dette på defekter som skjer i syntese av nødvendige karbohydrater til glykaner som dels skjer i cytosol og dels i oppbyggingen av karbohydratkompleksene på endoplasmatisk retikulum (ER). Ved type 2 mønster finner vi økte mono- og trisialoisoformer sammen med redusert tetrasialotransferrin. Dette indikerer feil prosessering av de antennelignende karbohydratstrukturer etter at de er satt på aktuelt protein. Den spesifikke defekten kan vanskelig bestemmes bare ut fra sialotransferrinmønsteret og symptombildet, som kan være svært variabelt. Som regel må man da sekvensere de kjente genene innenfor den type av transferrinmønster man påviser. Men det vanligste CDG-syndromet er PMM2-CDG, som gir type 1 mønster. Ved type 1 transferrinmønster bør sekvensering av genet PMM2 utføres først, dersom pasienten er etnisk norsk, da det finnes noen genvarianter som er hyppige i skandinavisk befolkning. Dette gjøres ved Seksjon for medfødte metabolske sykdommer, OUS. CDG-genpanel kan rekvireres ved Avdeling for medisinsk genetikk, OUS, på indikasjon utifra klinisk mistanke og /eller avvikende transferrinmønster.

Hos nyfødte kan de karakteristiske avvikene mangle, så det anbefales å ta en kontrollprøve etter at barnet er blitt ca. 3 måneder gammelt. Normalt transferrinmønster kan også sees hos andre pasienter med CDG-syndrom, så analysen er kun en screeninganalyse. Av sekundære årsaker til økt CDT nevnes høyt inntak av alkohol, leversykdom og andre medfødte sykdommer som påvirker sukkermetabolismen, for eksempel galaktosemi og fruktosemi.

Kapillærelektroforese.

Lenke

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK

Vedlegg

SIALOTRANSFERRINER referansegrenser.docx