Peritoneal dialyse (PD)

Virkemåte: Peritonealmembranen fungerer som dialysemembran, avfallsstoffer, bikarbonat og elektrolytter fra blod ekvilibreres med innhold i dialysevæske. Væsketrekk skjer ved osmose (hyperton glukoseløsning eller ikodekstrin).

Sjelden brukt ved akutt nyresvikt med unntak hos barn hvor det er førstevalg. Få kontraindikasjoner og lav risiko. Brukes hos 20-25 % av alle med kronisk nyresvikt.

Relative kontraindikasjoner

Tidligere stor abdominalkirurgi (adheranser og liten intraperitoneal kapasitet), brokk, respirasjonssvikt.

Prøvetaking

• Hb, Na, K, Ca, syre/base-status, kreatinin og urinstoff
• HBs-ag, HBs-as, HCV, PCR, HIV, blodgruppe/screening
• Rtg. thorax

Innleggelse av PD-kateter

Gjøres oftest som elektivt inngrep ved planlagt dialyse, ev. av vakthavende gastrokirurg ved behov for akutt oppstart.

Plassering og tunnelering av PD-kateteret krever spesiell kunnskap for å unngå problemer med lekkasje eller bruk av kateteret senere. Indikasjonsstilling avgjøres av nyrelege.

Komplikasjonene

Se PD i E-håndbok

• Lekkasje øker infeksjonsfaren. Ved akutt oppstart må pasienten ha sengeleie og redusert mengde PD-væske.
• Tett kateter skyldes feil posisjon av kateterspissen intraperitonealt (ta oversiktsbilde av abdomen med innskutt sidebilde), eller koagel. Det siste kan forsøkes korrigert med flushing (saltvann) på stor sprøyte (20-50 mL) (skal alltid gjøres av nyrelege eller erfaren sykepleier på nyremedisinsk avdeling) og slangeskift. Heparintilsetning (1000 IE/liter dialysevæske) bør vurderes ved peritonitt, ved blodig dialysevæske, og de første dagene etter kateterinnleggelse.
• Peritonitt behandles med antibiotika intraperitonealt. Opplegg for dette finnes ved nyreavdelingen. Før oppstart av behandling tas prøver av PD-væsken (gjøres ev. ekstraskift på nyremed. avd. av spl.) til celletelling (hvite), bakteriologisk undersøkelse (på blodkulturglass) og sopp. Prøve av dialysevæsken tas også til inf.med. poliklinikk for direkte mikroskopi.
• Hypokalemi substitueres per os eller intravenøst.
• Hyperglykemi behandles med insulin s.c. på vanlig måte.
• Buksmerter behandles med tilsetting av Xylocain til dialysevæsken (1 ml 2 %-løsning/liter væske).
• Manglende ultrafiltrasjon kan lede til overgang til hemodialyse.

Kronisk ambulatorisk peritonealdialyse (CAPD) eller automatisert peritoneal dialyse (APD)

Peritoneal dialyse vurderes på linje med hemodialyse ved kronisk nyresvikt. Restfunksjon vedlikeholdes bedre ved CAPD/APD enn ved HD, pga. blant annet bedre og mer stabil BT-kontroll som også gir mindre kardial belastning. Hb opprettholdes bedre enn ved HD, mindre behandlingsresistent hypertensjon og bedre volumkontroll. I tillegg spares pasientene for transport til og fra hemodialyseenhet 3 ganger ukentlig.

Pasientene gjennomfører vanligvis dialysen selv hjemme, men av og til læres sykepleiere opp ved sykehjem for å kunne gjennomføre slik behandling. Poliklinisk kontroll hver 4.-6. uke.

Gjennomføring

• Etter kateterinnleggelse vil man vente 1-2 uker for å redusere risiko for lekkasje med mindre det er behov for akutt oppstart (se tidligere).
• Ved akutt oppstart brukes mindre volum (f.eks. 1 L 4-6 skift pr. døgn). Ved kronisk dialyse er det vanlig med 2 L x 4 i døgnet.
• Væsketrekk reguleres med forskjellig glukosekonsentrasjon i dialysevæsken; 1,36, 2,27 og 3,86 % (g/L) eller ved ikodekstrin (Extraneal, ikke-glukoseholdig PD-væske). Væsken er kaliumfri.
• Ved APD kobles pasienten til maskin som utfører PD om natten. Væskemengden og type væske bestemmes ut fra restfunksjon, kvalitetsmål for dialyse (standardisert Kt/V) og ultrafiltrasjonsmengden. Hos voksne vil det som regel være nødvendig med 1 manuelt skift på dagtid i tillegg til APD om natten.