Informasjon er en viktig del av intensivpersonalets virksomhet. Dette både kan og skal ta tid! Det gjelder informasjon til pasient/ pårørende, og informasjon til samarbeidende leger og annet helsepersonell som deltar i behandlingen. Nedenfor er gjengitt de viktigste prinsippene ved informasjon til pasient/ pårørende.
Intensiv har en egen informasjonsfolder både til pasienter/pårørende generelt, og til foreldre spesielt. Bruk disse som utgangspunkt for informasjon om mulig. Denne oppdateres regelmessig og innholder også opplysninger om vanlige prosedyrer og bruk av pasientdata. Vi praktiserer også å skrive dagbok fra intensivoppholdet hos utvalgte pasienter.
1. I utgangspunktet bør viktig informasjon gis planlagt på dagtid. Men informasjonen bør være tilgjengelig når mottakerne trenger den. Planlegg hvordan dette kan skje på best mulig måte, og sett av den tiden som trengs.
Informasjonen bør gis av lege og/eller sykepleier som kjenner pasienten godt. Om mulig skal sykepleieren delta under samtalen med pasient/ pårørende når denne gis av lege. Tenk over:
2. Det finnes ingen ”riktig” måte å informere på. Vi er forskjellige som mennesker. Det er nødvendig å ta individuelle hensyn, og nøye vurdere hvilke forutsetninger den/de du skal snakke med har for å forstå ditt budskap. Informasjon er en måte å kommunisere på. Hensikten med informasjonen er ikke bare å overbringe et budskap, men å gi pasientog pårørende de beste forutsetninger for å tilpasse seg en krisesituasjon. Sett deg derfor i mottakerens sted.
Hva ville du selv ønske å få vite?
På hvilken måte ville du ønske å få det formidlet?
Bruk enkle ord og vendinger, og et alminnelig språk som alle forstår. Gi aldri villedende informasjon for å lette fremføring av et vanskelig budskap. Sørg for at du sitter uforstyrret sammen med den/dem du skal informere (eget samtalerom på intensiv er "øremerket" for slike samtaler).
3. Å lytte er minst like viktig som å snakke! Legg opp til dialog. Start gjerne med å spørre om hvordan pårørende der og da oppfatter situasjonen og når de sist fikk informasjon. Hvis informasjonen fører til en samtale har en lykkes. Ta pauser underveis. Få den eller dem du skal informere til å fortelle om seg selv og om den syke. La samtalen bidra til økt forståelse og respekt for den syke og for hverandre.
4. Informasjon løser ikke alle problemer, men forebygger svært mange! Vær derfor forberedt på at ubehagelige nyheter kan vekke sterke følelsesmessige Avslutning av intensivbehandling, Rutiner ved dødsfall. Organdonasjon. reaksjoner. F. eks. vil pårørende som får informasjon om uventet dødsfall eller alvorlig ulykke kunne reagere med sinne og avvisning. Slike reaksjoner er ikke rettet mot deg som person. Svar derfor ikke med aggresjon og avvisning. I slike situasjoner er det til stor hjelp at de som rammes opplever trygghet, og at deres reaksjoner blir akseptert. Den beste måte å støtte pårørende i krise er å vise at vi bryr oss, og at vi selv opplever situasjonen vanskelig. Det er lov å vise egne følelser på en varsom måte.
5. Er pasienten ved bevissthet, bør informasjon så langt som mulig skje med pasienten til stede. Når pasienten er bevisstløs , ikke kontaktbar eller åpenbart ute av stand til å motta informasjon (uklar, psykose, delir etc), må informasjonen gis direkte til nærmeste pårørende. Nærmeste pårørende er vanligvis ektefelle, barn, samboer, foreldre mm. Når de nærmeste pårørende er informert, skal informasjonen til andre pårørende og venner ivaretas av de nærmeste.
6. Ta vare på håpet så lenge det finnes! Bruk aldri formuleringer som kan misoppfattes på en destruktiv måte. Hvis vi i en fortvilet situasjon sier: «Det finnes ikke håp» eller: «Det er ikke mer vi kan gjøre» kan vi lett øke faren for unødig sterke sorgreaksjoner.
Opptre på en rolig og tillitvekkende måte, sitt ned sammen med pårørende i et skjermet rom. Bruk enkle ord, vær realistisk og nøytral : dvs si det som det er. Er det fare for livet - si det. Ofte vil det under intensivbehandling være rett å gi følgende råd: Ha håp om at bedring kan komme, men vær forberedt på det verste.