Spesifikk vekt av urin, stiks

Grovt mål på nyrenes evne til å konsentrere urin. Det anbefales imidlertid måling av Osmolalitet i urin da det er mer nøyaktig.

Pasientforberedelse

Ingen

Prøvetaking

5 mL frisk og velblandet urin, fortrinnsvis midtstråleprøve av morgenurin. Samles i en ren og tørr beholder fri for rengjøringsmidler. Urinen skal ikke sentrifugeres.

1,003-1,035

( >1,020 ved tørstetest)

For å opprettholde balanse i kroppens væsker og elektrolytter vil nyrene variere volumet av urin og konsentrasjonen av utskilte stoffer. Den spesifikke vekten og osmolaliteten til urinen kan si noe om den relative konsentrasjonen av urinprøven, noe som igjen kan reflektere nyrenes evne til å konsentrere/fortynne urin.

Spesifikk vekt i urin defineres som ratio mellom tettheten (masse/volumenhet) av urin og tettheten av rent vann. Spesifikk vekt er proporsjonal med massen av oppløste partikler per volumenhet oppløsning, mens osmolaliteten derimot gjenspeiler antall oppløste partikler per volumenhet urin. Ved tilstedeværelse av store molekyler (feks glukose, proteiner eller røntgenkontrast) vil den spesifikke vekten øke mer enn osmolaliteten.

I normal urin er det urea, NaCl, sulfat og fosfat som bidrar mest til spesifikk vekt. En voksen person med normal nyrefunksjon og væskeinntak vil ha en spesifikk vekt i døgnurin på ca 1,016-1,022, men nyrene har evne til å produsere urin med spesifikk vekt fra 1,003-1,035. En osmolalitetsøkning på 30-35mosmol/kg H2O tilsvarer en økning i spesifikk vekt på ca 0,001.

Høy spesifikk vekt: Konsentrert urin. Forekommer hos pasienter med diabetes mellitus, binyreinsuffisiens, leversykdommer, hjertesvikt, dehydrering og ved unormal høy utskillelse av antidiuretisk hormon (ADH)

Lav spesifikk vekt: Tynn urin. Nyrenes manglende evne til å konsentrere urinen ved diabetes insipidus skyldes manglende eller nedsatt produksjon av ADH. Lav spesifikkvekt kan også forekomme ved glomerulonefritt og andre nyrelidelser. Da har nyrene mistet evnen til å konsentrere urinen på grunn av tubulær insuffisiens.

Konstant spesifikk vekt: Urin med konstant lav spesifikk vekt (ca. 1010) som varierer lite fra prøve til prøve. Tilstanden er tegn på alvorlig nyresvikt med forstyrrelse i nyrenes reguleringsfunksjon.

Feilkilder: Testen kan være falsk negativ ved sterkt bufrede alkaliske uriner, og falsk positiv ved tilstedeværelse av moderate mengder protein (1-7,5 g/L).

Analysen utføres ved alle fire laboratorier med vanlig urinstix. Dette er en indirekte metode, basert på frigivelse av ioner. Metoden affiseres ikke av stormolekylære komponenter som glukose og røntgenkontrast, men proteinuri >1g/L kan gi noe høyere verdier.