Osmolalt gap

Mistanke om forgiftning med lavmolekylære forbindelser som metanol, etanol, isopropanol og etylenglykol.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Serum eller plasma.

Tilstedeværelse av stoffer som ikke vanligvis finnes i blodet kan gi økt osmolalt gap. Særlig stort osmolalt gap ser man ved tilstedeværelse av småmolekylære forbindelser, f.eks. toksiske alkoholer, som kan være til stede i relativt store mengder angitt i mmol. I fravær av etanol bør et osmolalt gap > 15 mosmol/kg H₂O gjøre behandler oppmerksom på muligheten for at pasienten kan ha fått i seg metanol eller etylenglykol.

Intoksikasjonsutredning ved hjelp av osmolalt gap, ofte vurdert sammen med aniongap:

Etanol og/eller isopropanol: Økt osmolalt gap, men ofte normalt aniongap. Alkoholnivå på 1 ‰ øker osmolaliteten med 24 mosmol/kg H₂O for etanol, 18 mosmol/kg H₂O for isopropanol.

Metanol og/eller etylenglykol: Økt osmolalt gap, økt aniongap og metabolsk acidose.

Initialt i en slik forgiftning kan det foreligge bare et økt osmolalt gap, fordi de sure metabolittene format og glykolat enda ikke er dannet. Sent i forløpet av en slik forgiftning vil acidose og økt aniongap ofte dominere, mens osmolalt gap er normalt eller bare lett økt. Forklaringen på det normaliserte osmolale gapet er at det meste av alkoholen da er metabolisert til syre, og at bikarbonat nøytraliseres av H⁺-ione­overskuddet, hvorpå osmoler så forsvinner som CO₂ med ekspirasjonsluften. Samtidig inntak av etanol kan forsinke denne omdannelsen og gjøre at det bare foreligger et økt osmolalt gap. Alkoholnivå på 1 ‰ øker osmolaliteten med 34 mosmol/kg H₂O for metanol og 17 mosmol/kg H₂O for etylenglykol. Med kjent etanolkonsentrasjon kan man således korrigere målt osmolalitet for nærvær av etanol og vurdere om det foreligger økt korrigert osmolalt gap som tegn på inntak også av andre alkoholer.

Etanolkorrigert osmolalt gap = osmolalt gap – etanolkonsentrasjon i ‰ × 24

Osmolalt gap er differansen mellom målt osmolalitet og estimert osmolalitet. Det finnes en rekke ulike formler som kan brukes for å estimere osmolalitet. To av de vanligste er beskrevet under:

Estimert osmolalitet = 2 × p-natrium + p-glukose + p-karbamid

Det er konsentrasjonen av hhv. p-natrium, p-glukose og p-karbamid som settes inn i formelen. Ved å multiplisere p-natrium med 2 tar man høyde for den osmolale effekten av de ledsagende anionene (deriblant Cl^– og HCO₃^–). Alternativt kan formelen under benyttes:

Estimert osmolalitet = (1,86 × p-natrium + p-glukose + p-karbamid) / 0,93

Utførende laboratorium: Bærum sykehus
- Instrument: Atellica (Siemens)
- Metode: Fotometri

Utførende laboratorium: Drammen og Kongsberg sykehus

- Instrument: Alinity (Abbott)

- Metode: Fotometri

Utførende laboratorium: Ringerike sykehus

- Instrument: Cobas 6000 (Roche)

- Metode: Fotometri

Se utførende laboratorium under Analytisk og biologisk variasjon