Denne pasientgruppen er ofte preget av særlig dårlig impulskontroll, et mønster med livstruende risikofylt atferd, et mønster med hyppige rusutløste psykoser, redusert evne til compliance til vanlige behandlingstilbud og botilbud, alvorlig kognitiv svikt samt redusert evne til å håndtere medikamentell behandling på en sikker måte. Det kan være nærliggende å konkludere med at disse pasientene ikke bør få prøve ut medikamentell ADHD-behandling, men klinisk erfaring tilsier at noen likevel kan få bedret livskvalitet og funksjonsnivå. I forkant av oppstart bør det settes opp en behandlingsplan med konkrete mål og gjensidige forpliktelser under utprøvingen. Behandlingseffekt og risikofaktorer evalueres fortløpende i prøveperioden og oppsummeres senest innen 3 mndr. etter oppstart. Hvis behandlingen ikke fører til bedring, skal den avsluttes.

Så lenge behandlingen med sentralstimulerende middel pågår skal det være dokumentert rusfrihet. Dokumentasjon gjøres ved klinisk vurdering, blod- og urinprøver. Ofte vil det være behov for tett oppfølging i startfasen, noen ganger med ukentlige kontroller, mens hyppighet av kontroller kan reduseres der en får etablert gode behandlingsregimer med lite risiko for tilbakefall til rus.

Det anbefales at denne pasientgruppen behandles i spesialisthelsetjenesten inntil det oppnås stabilitet (anslagsvis 6-12 mndr) i etterlevelse og rusmestring. Når slik stabilitet er oppnådd, kan ansvaret for medikamentell ADHD-behandlingen overføres til primærhelsetjenesten.

Særlig viktige momenter for denne pasientgruppen

1. Spørsmål knyttet til ADHD og rusproblem behandles i et team av fagpersoner i spesialisthelsetjenesten med kompetanse både på rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser
2. En grunnleggende del av behandlingen av ADHD er psykososial oppfølging og pasientopplæring
3. Spesialist med relevant kompetanse i psykiatri og / eller rus- og avhengighetsmedisin bør ha ansvar for utprøving, behandling og oppfølging med sentralstimulerende legemidler
4. Noen pasienter med tidligere høyt forbruk av rusmidler, særlig amfetamin, kan ha behov for noe høyere doser sentralstimulerende legemidler enn anbefalt i Felleskatalogen. Slik dosering bør alltid diskuteres med kolleger, og begrunnelse dokumenteres i journal.

Tilbake til Anbefalinger