Traumesystem i Nord-Norge

Nord-Norge har unike utfordringer med sin geografi og tøffe værforhold. Her forsøkes gi bakgrunnsinformasjon til nytte for deltagere i traumebehandling ved UNN Tromsø, og da særlig nyansatte.

Nord-Norge har ca. 480 000 innbyggere fordelt på 86 kommuner som til sammen dekker et areal på 114 000 km². Nord-Norge utgjør ca 1/3 av Norges areal og mindre enn 10 % av Norges befolkning. En fellesnevner for Nord-Norge er grisgrendt bebyggelse og store avstander. Enkelte områder har spesielle geografisk utfordringer, for eksempel er det ca. 100 befolkede øyer på Helgelandskysten som ikke har fastlandsforbindelse og Finnmark har svært store avstander med spesielt krevende klima.

Landsdelen har grense mot Russland, Finland og Sverige. Samarbeidet mellom de prehospitale tjenestene i Finland, Sverige og Norge er avtalefestet. Hardt skadde på finsk eller svensk side av grensen blir regelmessig ivaretatt av norske ressurser både prehospitalt og intrahospitalt(avtalen er gjensidig).

Landsdelen har 9 akuttsykehus med traumefunksjon og ca 50 legevakter. Det er i dag fire AMK-sentraler, der sentralen i Tromsø også er regional. Ambulansetjenesten drives av helseforetakene og det er ca 120 bilambulanser og 11 ambulansebåter i drift. Det er redningshelikopter i Bodø, Tromsø og Lakselv og ambulansehelikopter i Sandnessjøen, Evenes, Tromsø og Kirkenes.

Forøvrig bidrar en rekke offentlig, private og frivillige organisasjoner til prehospitalt akuttmedisinsk arbeid.

AMK-sentralenes hovedoppgaver er å ta imot medisinske nødanrop, gi veiledning til innringer, varsle prehopsitale ressurser og koordinere den prehospitale akuttmedisinske innsatsen. I tillegg kan AMK ha oppgaver som omfatter legevaktsformidling og intern varsling i sykehusene (f.eks stansalarm eller traumealarm).

AMK-sentralene er fagsentraler som bemannes av sykepleiere og ambulansearbeidere. AMK-operatørene jobber som regel i par der den ene tar imot samtalen og gir veiledning (medisinsk operatør) og den andre sender ut ressurser (koordinator). AMK-lege har det medisinske ansvaret for arbeidet som gjøres i AMK-sentralene.

Det er fire AMK-sentraler i Nord-Norge. AMK-Finnmark dekker Finnmark og ligger i Kirkenes. AMK-UNN ligger i Tromsø og dekker området fra Kvænangen i nord til områdene rundt Harstad og Narvik og Tysfjord kommune nord for Tysfjorden i sør. AMK Nordlandssykehuset ligger i Bodø og dekker Vesterålen, Lofoten og området sør for Tysfjorden til Saltfjellet. AMK Helgeland ligger i Sandnessjøen og dekker området fra Saltfjellet til grensa mot Nord-Trøndelag.

AMK UNN er regional AMK og har et ansvar for å koordinere innsatsen ved større hendelser. Flykoordineringssentralen - FKS, som er samlokalisert med AMK UNN har ansvar for å koordinere ambulanseflyene i hele Norge.

Legevaktsformidling kan gjøres i legevaktens lokaler eller av eksterne tilbydere (samarbeid med andre legevakter/ AMK-sentraler/ Private tilbydere). Det er ca 50 legevakter i Nord-Norge. Noen steder er lege til stede på legevakten 24 timer i døgnet, andre steder er legevakten lagt til allmennlegekontor på dagtid. Mange steder er det inngått interkommunale legevaktssamarbeid (det er ca 50 legevakter/86 kommuner). Legevaktene har ansvaret for lokal akuttmedisinske beredskap og utgjør sammen med ambulansepersonellet lokalt akuttmedisinsk team.

Bil- og båtambulansene skal yte ambulansetjenester til befolkningen. Det er ca 120 bilambulanser og 11 ambulansebåter i Nord-Norge. Det er anbefalt at prehospital responstid (tiden fra det ringes til medisinsk nødtelefon til det er ambulanse hos pasienten) for 90 % av befolkningen skal være under 12 minutter i tettbygde strøk og under 25 minutter i grisgrendte strøk.

Ambulansene er bemannet av to ambulansearbeidere med fagbrev. Mange har i tillegg ettårig videre utdanning i prehospitalt arbeid på høgskolenivå (paramedicutdanning) eller sykepleieutdanning.

Bemanningen på ambulansene har opplæring etter PHTLS-prinsippene for behandling av alvorlig skadde. Ambulansene har opplæring i sikring av fri luftvei og bruk av svelgtube. Livløse pasienter kan intuberes med larynkstube. Respirasjon kan assisteres med maske- bagventilasjon, pneumothoraks kan avlastes ved hjelp av perifer venekanyle. Ambulansene Har bandasjemateriell for å kunne stoppe ytre blødninger. De har spjelke- og stabiliseringsmateriell og utstyr for å begrense utviklingen av hypotermi. De har utstyr for intravenøs og intraossøs(enkelte tjenester) tilgang. Ambulansene kan gi traneksamsyre og krystalloider. For smertestillende behandling kan de gi paracetamol og morfin (enkelte tjenester kan gi NSAIDs).

Ambulansebåtene har samme kapasitet som bilambulansene. Noen ambulansebåter har ambulansepersonell som fast mannskap, andre bemannes med ambulansepersonell fra bilambulanse ved behov.

Legevaktslege og ambulanse utgjør lokale akuttmedisinske team. Hvordan samarbeidet blir organisert avhenger av lokale forhold. Ved akutte hendelser varsles både legevaktslege og ambulanse av AMK. Ambulanse rykker ut hvis det kan gjøres med en akseptabel risiko for personellet (det er politiets oppgave å sikre åsted/skadested). Avstand til hendelsen, andre ressurser som rykker ut, samtidighet med annen pasientbehandling og beredskapshensyn er bestemmende for om legevaktslegen velger å rykke ut. Noen steder rykker legen ut på alle akutte hendelser. Andre steder rykker legevaktslegen ut på enkelte hendelser og noen steder er det svært sjelden at legevaktslege rykker ut. Legevaktslege kan rykke ut sammen med ambulanse (der legevakt og ambulanse er samlokalisert), bli hentet av ambulanse eller rykke ut med eget kjøretøy. Legevaktslege vil uavhengig av om hun rykker ut være medisinsk ansvarlig for behandlingen. Ambulansepersonellet må avklare viktige akuttmedisinske veivalg med legevaktslege før behandlingstiltak iverksettes. Dersom sykehuslege ordinerer behandlingstiltak for pasienter som ivaretas av ambulanse vil sykehuslege være medisinsk ansvarlig.

I Nord-Norge er det ambulansehelikopter i Brønnøysund, Kirkenes, på Evenes og i Tromsø. Ambulansehelikopter har kapasitet til å gi avansert akuttmedisinsk behandling og rask transport til sykehus. Alle ambulansehelikopterbaser i Norge har også Legebil (utrykkningskjøretøy) som brukes dersom hendelsen er nær helikopterbasen eller det ikke er mulig å fly. Luftambulansene varsles og koordineres av AMK-sentraler med luftambulanseansvar, LA-AMK. AMK-Helgeland (i Sandnessjøen) og AMK-UNN er LA-AMK i Nord-Norge.

Ambulansehelikopter bemannes av et mannskap på tre med helikopterpilot (fartøyssjef), redningsmann og lege. Fartøyssjef har det operative ansvaret og bestemmer om det er forsvarlig å fly. Redningsmenn har bred redningsteknisk kompetanse og akuttmedisinsk kompetanse (minimum ambulansefagarbeider). Redningsmenn skal oppfylle kravene i nasjonal standard for redningsmenn. De assisterer piloten under flyging og assisterer legen i det medisinske arbeidet. Lege har ansvaret for den medisinske behandling og har i tillegg oppgaver under flyging (kabinasvar) og bistår redningsmann under redningsteknisk arbeid. Legen skal være spesialist i anestesiologi og oppfylle kravene i nasjonal standard for luftambulanseleger.

Ambulansehelikopter brukes først og fremst til primæroppdrag, det vil si at de rykker direkte ut til hendelsen. Mannskapet på luftambulanse samarbeider ofte med legevaktslege og ambulansepersonell på hendelsesstedet. Ambulansehelikopter kan også løse oppdrag der pasienten ligger vanskelig til i terrenget, av og til brukes ambulansehelikopter til rene redningsoppdrag. Ambulansehelikopter brukes også av og til for sekundærtransport, altså transport mellom sykehus.

Ambulansehelikopter har i tillegg til stort sett samme utstyr som bilambulansene, utstyr for narkose og intubasjon, utstyr for innleggelse av thoraxdren og utstyr for enkel kirurgi (f.eks amputasjoner). Det er ultralydapparat for blant annet prehospital FAST. Noen ambulansehelikoptre har fibrinogen og frysetørret plasma og mulighet til å ta med blod fra sykehus til skadested (det gjøres ofte i Tromsø, og som regel uten tidstap, også andre faktorkonsentrater kan bringes med ved behov).

I Nord-Norge er det redningshelikopter i Tromsø, Banak og Bodø. Redningsmann og lege skal oppfylle nasjonale standard for redningsmenn og luftambulanseleger. Redningshelikopterbasene har også legebil. Redningshelikoptrene i Nord-Norge gjennomfører et betydelig antall ambulanseoppdrag hvert år. Redningshelikoptrene varsles av AMK-Finnmark (Krikenes) og AMK-Nordland (Bodø), men koordineres fra hovedredningssentralen for Nord-Norge (Bodø).

Det er seks ambulansefly stasjonert i Nord-Norge (i tillegg er det tre fly i Sør-Norge), det er ett fly i Kirkenes, to i Alta, ett i Tromsø, ett i Bodø og ett i Brønnøysund. Ambulanseflyene brukes i hovedsak til sekundæroppdrag, altså overflyttning mellom sykehus. I Finnmark som har store avstander og et godt utbygd nettverk av kortbaneflyplasser, brukes ambulansefly også ofte til primæroppdrag. Ambulanseflyene koordineres fra AMK-UNN-Tromsø.

Ambulanseflyene bemannes av to piloter og spesialsykepleier (anestesi eller intensiv). Ved behov bemannes ambulansefly med anestesilege fra Bodø eller Tromsø. Ambulanseflyene har kapasitet til to bårepasienter men dersom det er en ustabil pasient eller intensivpasient er det bare kapasitet til en pasient. Ambulanseflyene har 20 minutters responstid, 30 minutter dersom det er behov for lege.

Jetfly

Luftambulansetjenesten HF har et Cessna C680A Latitude stasjonert på Oslo lufthavn Gardermoen.

I tillegg tjener ytterligere et jetfly av samme modell i RescEU-ordningen frem til 2027 med bakgrunn av at Norge har inngått avtale med EU om transport av pasienter med alvorlige smittsomme sykdommer.

Det finnes en rekke private, offentlig og frivillige aktører som bidrar i prehospital akuttmedisin.

• I enkelte områder har man organisert nettverk av frivillige førstehjelpere som rykker ut i påvente av ambulanse. Disse har opplæring i grunnleggende førstehjelp og har oksygen og defibrillator. Enkelte bedrifter har også grunnlegende førstehjeplsutstyr og kan rykke ut i sitt nærområde i påvente av ambulanse.
• Organisasjoner som Røde Kors og Norsk Folkehjelp har ofte medisinsk beredskap ved større arrangementer og bidrar også ved oppdrag utenfor vei (snøskuter etc.).
• Redningsskøyter bidrar av til med å løse akuttmedisinske oppdrag.
• Forsvarets 339-skvadron på Bardufoss har helikopter som er bemannet med ”medic” og av og til lege.
• Kystvakten har helikoptre som er bemannet med redningsmenn, som har medisinsk kompetanse i henhold til norsk standard for redningsmenn.
• Oljeselskapene har redningshelikoptre som er bemannet med lege og redningsmann som en del av sin beredskap. Et slikt helikopter er stasjonert i Hammerfest.

Det er anbefalt at skadestedstid ved traumer nært sykehus ikke skal overstige 10 minutt (PHTLS). I løpet av 10 minutt skal skadested sikres, hendelsesforløp kartlegges, pasient undersøkes og eventuelle tiltak iverksettes. I løpet av denne tiden bør det også være avklart om kriterier for aktivering av traumeteam er til stede. Alternativet til traumemottak er som regel tilsyn hos fastlege eller legevakt. Dersom pasienten befinner seg i større avstand til sykehus, bør man ha bedre oversikt over skadene og det vil være fornuftig å gjennomføre flere tiltak for transport. Det er alltid et mål og minimere tidsbruken på skadested ved å gjennomføre bare de mest nødvendige tiltakene, mange tiltak kan også gjøres under transport.

Dersom pasienten er langt fra traumesenter vil tiden før ankomst traumesenter ofte involvere mange aktører og logistikken blir avansert. Et typisk forløp vil være at lege og ambulanse responderer på alarm fra AMK og rykker ut. Pasienten innlegges lokalsykehus med ambulanse, der det blir traumemottak og man beslutter overflyttning til traumesenter. I de fleste tilfelle vil overflytningen skje med ambulansefly. Ambulansefly vil ofte kunne være i luften ca 20 minutter etter varsling. Dersom det skal være lege med må man bruke fly som befinner seg i Bodø eller Tromsø, eventuelt sende fly via Bodø eller Tromsø for å hente flylege. Dersom lege skal være med må man regne med at det rett i overkant av 30 minutter før man kan være i luften (lege har ikke tilstedevakt). Ambulansefly vil bruke ca 20 minutter på bakken dersom pasienten er kommet ut til flyplassen i ambulanse. Dersom pasienten har blitt intubert må ofte hentes av ambulansflymannskapet inne på sykehus. Klargjøring for intensivtransport tar ofte 30-60 minutt.

Eksempel 1: Ulykke nær et lokalsykehus som ligger en times flytid fra Tromsø. Prehospital responstid 10 min: Skadestedstid 10 min: transport til sykehus 10 min: Traumemottak lokalsykehus 10 min, beslutning om overflyttning til traumesenter 45 minutt etter hendelse: Aktivering av fly 20 min: flytid 30 min: bakketid 20 min: flytid til traumesenter 60 min: omlasting til ambulanse 10 min: transporttid ambulanse 10 min: Traumemottak traumesenter, 3 timer 15 minutt etter hendelse.

Eksempel 2: samme forutsetning som eksempel 1, men med hardt skadd intubert pasient: Tid til beslutning om overflytning til traumesenter, 45 min: Varsling til flyet er i luften 30 min (lengre aktiveringstid pga at lege også skal være med): Flytid 60 min (lengre flytid fordi flyet må komme fra eller hente lege i Tromsø eller Bodø): Flymannskap inn til sykehus, 15 min: klargjøring til intensivtransport 40 min: Transport til flyplass 10 min: omlasting til fly, 10 min: Flytid, 60 min: omlasting flyplass, 10 min: ambulanse til traumesenter 10 min: Traumemottak traumesenter, 4 timer 50 minutter etter hendelse.

Vær, samtidighet og beredskapshensyn gjør det vanskelig å forutse når og hvordan ambulanseoppdrag kan gjennomføres. Det er spesielt store utfordringer knyttet til luftambulanseaktivitet om vinteren.

Et akuttsykehus med traumefunksjon skal ha kapasitet til å ta seg av majoriteten av skadde pasienter. Et akuttsykehus med traumefunksjon skal også kunne gi riktig initial behandling til de hardest skadde pasientene, og de skal ha overflyttingsrutiner for de pasientene som overstiger sykehusets kompetanse og ressurser.

I Nord-Norge er dette følgende sykehus:

• Finnmarkssykehuset: Kirkenes og Hammerfest
• UNN: Harstad og Narvik
• Nordlandssykehuset: Vesterålen, Lofoten og Bodø
• Helgelandssykehuset: Mo i Rana og Sandnessjøen

UNN Tromsø er traumesenter for Helse Nord.

De øvrige traumesentrene i Norge er St. Olavs hospital, Haukeland Universitetssykehus og OUS Ullevål.