Analysen påviser antistoffer mot et mikrosomalt antigen som er felles for leverceller og nyretubuli. Dette antigenet er funnet å være et cytokrom P450-protein (2D6).
Mistanke om autoimmun hepatitt (kronisk aktiv hepatitt). Analysen gjøres i denne forbindelse gjerne sammen med analyser av antistoffer mot mitokondrier (AMA), antistoffer mot glatt muskulatur (SMA), ANA, samt kvantitering av IgG og IgM.
Prøvetaking
Serumrør med gel.
Prøvebehandling
Sentrifugeres innen 2 timer.
Prøvevolum
Minimumsvolum 0,5 ml serum. I utgangspunktet skal serumrør fylles helt. Dersom dette ikke er mulig (vanskelig prøvetakning eller ved prøvetakning av barn) trengs minimum 0,5 ml serum pr prøverør.
Holdbarhet og oppbevaring
14 dager i kjøleskap-temperatur.
Analysen utføres ved
Immunologisk lab, SI Lillehammer.
Analysekode
LKM1
Metode
Fluorescens enzym-immunoassay (FEIA-metode, Phadia EliA).
Samtidig sendes prøve til OUS for:
Utføres
Hverdager
Kvinner og menn: Negativ
Kommentarer
Angis som titer. Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums resultatangivelser og referanseområder.
Autoimmun hepatitt (AIH) inndeles i type 1 og 2, noe som blant annet bygger på påvisning av ulike typer autoantistoff. Type 1 er vanligst. Prevalensen av AIH type 2 er oppgitt til 5-30 per million. 80 % av pasientene er kvinner og unge jenter. AIH type 2 er mer aggressiv enn type 1, med raskere progresjon til cirrhose. Ved AIH type 1 ses typisk ANA og/eller antistoff mot glatt muskulatur. Anti-LKM1 finnes hos alle pasienter med AIH type 2. Disse mangler SMA, har meget sjelden ANA, men som regel forhøyet IgG. Denne subtypen er sjelden, starter ofte i barneårene, og man ser ofte god effekt av immunsuppresiv behandling. Anti-LKM1 kan også ses hos noen pasienter med HCV-infeksjon. Ved interferon-α-behandling av disse overlappende tilfellene må det overvåkes nøye for autoimmun reaksjon mot leverceller. Omvendt kan immunosuppressiv behandling føre til forverring av HCV-hepatitt.