Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Antistoff mot fosfolipider, P

Sist oppdatert: 01.04.2022
  Sendeprøve: Tekst hentet fra Nasjonal brukerhåndbok i medisinsk biokjemi
Utgiver: Akershus universitetssykehus
Versjon: 1.0
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Antifosfolipidantistoffer analyseres ved mistanke om antifosfolipidsyndrom. Diagnosen antifosfolipidsyndrom kan stilles hos en pasient som har hatt arteriell og/eller venøs tromboemboli og/eller visse svangerskapskomplikasjoner, samtidig som antifosfolipidantistoffer kan påvises. Antifosfolipidantistoffer kan oppstå ved autoimmun sykdom, ved infeksjoner, ved bruk av visse legemidler eller uten klar klinisk relasjon. Navnet er misvisende fordi antistoffene som regel ikke er rettet mot selve fosfolipidene, men mot plasmaproteiner med eller uten bundet fosfolipid, der spesielt antistoff mot beta2-glykoprotein I er vist å ha klinisk betydning. Antifosfolipidantistoffer kan deles i to kategorier etter hvilke analyser som brukes til påvisning: 1) Lupus-antikoagulant (LA) kalles de antistoffene som påvises ved forlengelse av tid til klott i plasma i fosfolipidavhengige koagulasjonsanalyser (se Lupus-antikoagulant, P). 2) Andre antistoff påvises i immunoassays (f.eks ELISA eller annen type immunoassay) som kan analyseres både i serum og i plasma. Ved mistanke om antifosfolipidsyndrom er det anbefalt å analysere antistoff mot kardiolipin og antistoff mot b2-glykoprotein I samtidig med lupus-antikoagulant for å øke sensitivitet og spesifisitet. Det er omtrent 60% samsvar mellom koagulasjonsanalysene som påviser tilstedeværelse av lupus-antikoagulant og immunoassayene for antifosfolipidantistoffer.

 

Antifosfolipidsyndrom kan forekomme primært, eller det kan oppstå sekundært til autoimmune sykdommer som for eksempel systemisk lupus erythematosus (SLE). Pasienter med dette syndromet har som regel gjentatte arterielle og/eller venøse tromboser, sjeldnere trombocytopeni. Gjentatte svangerskapskomplikasjoner som f.eks aborter, ofte i 2. trimester, er også assosiert med tilstedeværelse av antifosfolipidantistoffer. Noen pasienter har hudområder med nettliknende, blårød misfarging (livedo reticularis). En rekke andre sjeldnere kliniske trekk er også beskrevet.

Indikasjoner 

Mistanke om antifosfolipidsyndrom. Antifosfolipidsyndrom kan mistenkes ved arteriell og/eller venøs trombose og/eller svangerskapskomplikasjoner (spesielt habituell abort). Utredning er fortrinnsvis indisert hos yngre (under 50 år) med uprovosert venøs/arteriell tromboembolisme, trombose på uvanlig lokalisasjon og ved trombotiske komplikasjoner eller svangerskapskomplikasjoner assosiert med autoimmun sykdom. Dersom undersøkelse av antifosfolipidantistoffer er indisert, bør både lupus-antikoagulant, anti-kardiolipin antistoff og anti-beta2 glykoprotein I antistoff rekvireres.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
Konferer med utførende laboratorium.

 

Prøvetaking

Anti-beta2 glykoprotein I og anti-kardiolipin antistoff: Serum eller plasma (undersøk med mottakende sykehus angående prøvemateriale). Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel ellercitratplasma.

 

Lupus-antikoagulant (LA): Citratplasma, se forøvrig Lupus-antikoagulant, P.

Veiledende referanseområder 

Kvinner og menn: Negativ.

 

Kommentarer
Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder.

Tolkning 

Det er anbefalt å tolke resultater for anti-kardiolipin antistoff og og anti-beta2 glykoprotein I antistoff sammen med lupus-antikoagulant. Vedvarende positivt funn i en eller flere av disse analysene (minst 2 positive prøver med minst 12 uker mellom) kan være forenlig med antifosfolipidsyndrom dersom de kliniske kriteriene er oppfylt (venøs/arteriell tromboembolisme og/eller enkelte svangerskapskomplikasjoner). Risiko for tromboembolisme øker med økende antall analyser med patologisk resultat. Det er funnet at antifosfolipidantistoffer forekommer hos 1-5 % av normalbefolkningen og kan ellers oppstå forbigående etter infeksjoner, i forbindelse med kreftsykdom og som en reaksjon på legemidler (spesielt fentiaziner, men er også rapportert etter bruk av immunmodulerende legemidler (f.eks infliximab)). I slike tilfeller er antistoffene ofte svakere, gjerne forbigående og ofte av IgM-klassen. Den diagnostiske betydning av å skille mellom ulike immunglobulinklasser og spesifisiteter av antifosfolipidantistoffer i forhold til antifosfolipidsyndromet er ikke helt avklart.

 

Anti-beta2 glykoprotein I og anti-kardiolipin antistoff vil ikke påvirkes av behandling med antikoagulantia eller mangel på koagulasjonsfaktorer.

Referanser 

  1. Devreese KMJ et al. Testing for Antiphospholipid antibodies with Solid Phase Assays: Recommendations from the Subcommittee on Lupus Anticoagulant/Phospholipid-Dependent Antibodies. Journal of Thrombosis and Haemostasis 2014;12(5):792-5