Epifysiolyse caput femoris M93.0

Epifysiolyse av caput femoris er en unik hoftelidelse hos barn. Årsaken er ukjent.

Tilstanden forekommer hos barn som nærmer seg puberteten, og litt oftere hos gutter (60 %). Fyseskiven svekkes og lårhalsen glir bakover på skiven. Dette gir lavgradige smerter som sitter i lysken eller refereres til kne. De fleste diagnostiseres etter flere måneder med symptomer. Ofte stilles diagnosen som et tilfeldig funn i forbindelse med legebesøk etter et mindre traume, som ikke er årsaken til glidningen. Men ekte traumatiske glidninger forekommer også. Da har pasienten vært helt symptomfri inntil det aktuelle, og pasienten kan ikke belaste på benet, i motsetning til kroniske glidninger der belastning ofte er mulig.

• Halting
• Sykehistorie med knesmerter eller hoftesmerter over tid
• De fleste kan belaste benet

Rtg hofte

• Glidningens alvorlighetsgrad kan beregnes ut fra Southwicks vinkel på frontbildet. Dette er vinkelen mellom collums akse og en linje som strå 90° på fyseskiven. Normalt er denne ca 10°.
• Mild glidning : 15-30°
• Moderat glidning: 30-50°
• Alvorlig glidning: >50°

Epifysiolyse deles inn etter sykdomsvarighet.

1. Akutt glidning. Varighet < 3 uker, utløst av traume (lavenergi)
2. Kronisk glidning. Varighet > 3 uker.
3. Akutt på kronisk. Akutt forverring av symptomer som har vart > 3 uker.

Videre skiller man mellom stabile (pasienten kan belaste) og ustabile (pasienten kan ikke belaste).

Behandlingen er kirurgisk. Som regel skrue- eller pinnefiksasjon. Reposisjon forsøkes ikke, men ofte vil en akutt glidning reponeres noe under leiringen på strekkbordet.

Grunnen til at man ikke reponerer glidningen er frykt for avaskulær nekrose.

Skruefiksasjon av caput femoris NFJ 70

• Strekk bord
• Rtg C-bue
• A.b. profylakse

Operativ teknikk.

Barneseksjonen skal alltid konfereres ved epifysiolyser av caput femoris.

Man bruker ”barneolmedskruer” som har kortere distale gjenger, slik at den delen av skruen som står i fyseskiven er glatt. Målet er at skruen skal stå sentralt i caput.

Barnet legges forsiktig i strekkbord uten å strekke i særlig grad. Spontan reponering aksepeters naturligvis, men reposisjonsforsøk unngås. Det er viktig å beregne innstikkstedet under gjennomlysning. Anatomien er ganske forandret pga glidningen, og ofte må man inn mye mer anteriort på skaftet enn ved vanlig hip-pins, for å komme sentralt i caput. Husk at naglen skal stikke ut lateralt slik at den ikke inkorporeres i benet ved lengdevekst.

Vi har ikke som rutine å skruefiksere kontralaterale hofte (profylaktisk), men dersom et barn som har hatt glidning i den ene hofta klager over tilsvarende plager fra andre har vi lav terskel for å skru denne hofta, selv om røntgen ikke viser overbevisende tegn til glidning (ennå).

Husk å fylle ut skjema til barnehofteregisteret.

I de siste årene har åpen reposisjon blitt lansert som alternativ ved de mest alvorligste tilfellene. Dette er et stort inngrep som skal gjøres av kyndig operatør etter grundig vurdering.

Skruen skal sitte sentralt i proksimale del av caput i begge plan. Husk at det er distale del (altså hele femur og benet) som har glidd på fysen som ligger på riktig plass i acetabulum. For å komme sentralt i caput i to plan blir innstikkstedet ofte mer anteriort enn det man er vant til fra vanlig Hip Pins på frakturer. Det ser man tydelig på bildet øverst til høyre. (Skruen kunne ha sittet enda lenger inn).

Etter operasjonen avlaster pasienten med krykker i 6 uker for å få glidningen til å feste seg., før man tillater gradvis retur til normal aktivitet.

Skruen skal sitte til pasienten er ferdig utvokst. Den behøver ikke fjernes, men ved fokale plager kan den tas ut.

Prognosen avhenger av glidningsgrad og varighet. Avaskulær nekrose er den mest fryktede komplikasjonen på kort sikt. På lang sikt er det sannsynligvis økt risiko for hofteartrose.

De fleste kommer tilbake til samme funksjonsnivå som før glidningen.