Hypofosfatemi

Sist oppdatert: 04.03.2024
Utgiver: Diakonhjemmet sykehus
Versjon: 1.0
Forfatter: Kiarash Tazmini
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Definisjon (i mmol/l) 

Definisjon
Lett: 0,65–0,74 (0,84 kvinner)​
Moderat: 0,30–0,64
​Alvorlig: < 0,30

Årsaker 

Redistribusjon av fosfat fra det ekstracellulære til det intracellulære rom

  • Respiratorisk alkalose (aktivering av fosfofruktokinase som stimulerer intracellulær glykolyse), den vanligste årsak hos hospitaliserte pasienter.
  • Administrering av insulin eller glukose, eller inntak av karbohydrater (via insulinsekresjon), spesielt ved reernæringssyndrom (sees ofte hos alkoholikere, under-/feilernærte og pasienter med anorexia nervosa/bulimi).
  • «Hungry bone»-syndrom (hypokalsemi og hypofosfatemi).
  • Legemidler: katekolaminer, betareseptoragonister og kortikosteroid.

 

Redusert intestinal absorpsjon/økt tap

  • Inadekvat inntak (sjelden eneste årsak. Kan forekomme hos alkoholikere og ved anorexia nervosa/bulimi).
  • Antacida som inneholder aluminium eller magnesium (Novaluzid). Det dannes uløselige salter.
  • Oppkast, steatoré og kronisk diaré.
  • Vitamin D-mangel eller vitamin-D resistens rakitt (sjelden).

 

Økt renal ekskresjon

  • Hyperparatyreoidisme. Vanlig etter nyretransplantasjon (mest sannsynlig pga. tertiær hyperparatyreoidisme).
  • Vitamin D-mangel eller vitamin D-resistent rakitt (via hyperparatyreodisme).
  • Osmotisk diurese (oftest ved glukosuri).
  • Akutt volumekspansjon ved tilførsel av store mengder væske (redusksjon i natriumreabsorpsjon i proksimle tubuli i nyrene).
  • Legemidler: acetazolamid, loop-diuretika, tiazider, intravenøst jern, kortikosteroid, bisfosfonater. En rekke cytostatika og biologiske agens (bl.a. cisplatin, bevacizumab, irinotekan, everolimus, oktreotid, imatinib, sorafenib og ifosfamid).
  • Alkoholmisbruk.
  • Sjeldne syndromer (først og fremst ulike former for hypofosfatemisk rakitt).

Klinikk 

S-fosfat > 0,64 mmol/L er oftest asymptomatisk. Alvorlige symptomer sees ofte ved s-fosfat < 0,30 mmol/L. Symptomer er avhengig av årsak, alvorlighetsgrad og varighet. De vanligste symptomene ved alvorlig hypofosfatemi er muskelsvakhet, skjelettsmerter, rabdomyolyse og endret mental status.

 

  • Mineral metabolisme: Langvarig hypofosfatemi fører til redusert reabsorpsjon av kalsium og magnesium i distale tubuli, rakitt, og osteomalasi.
  • Sentral nervesystemet: Ved alvorlig hypofosfatemi: irritabilitet, parestesier, konfusjon, kramper, delirium og koma.
  • Hjerte-lungesystemet: Ved alvorlig hypofosfatemi: hjertesvikt, respirasjonssvikt (pga. ATP-mangel som fører til svekket kontraktilitet). Økt risiko for ventrikulær arytmi.
  • Skjelett- og glattmuskulatur (vanligste kliniske manifestasjon): Proksimal myopati, dysfagi og ileus, kvalme og oppkast, og rabdomyolyse (spesielt hos alkoholikere og pasienter som får total parenteral ernæring uten adekvat fostfattilskudd).
  • Hematologisk dysfunksjon: Erytrocytter (ved s-fosfat < 0,16 mmol/l): redusert 2,3 DPG som fører til vevshypoksi og redusert ATP som fører til rigiditet i cellemembranen og dermed risiko for hemolyse. Leukocytter: redusert fagocytose og granulocytt kjemotakse. Trombocytter: defekt koagulasjon og trombocytopeni.

 

Symptomer og tegn ved hypofosfatemi

Diagnostikk 

Hos pasienter med under-/feilernæring, alkoholikere, spiseforstyrrelse og de som reernæres, bør det tas kontroll s-fosfat ved innkomst og deretter daglig den første uken, for ikke å overse alvorlig hypofosfatemi.

 

  • Blodprøver: CRP, leukocytter, Hb, trombocytter, natrium, kalium, magnesium, fosfat, aktuell fritt kalsium, kreatinin, karbamid, glukose, PTH og CK. Vitamin D-status (kalsidiol; 25-OH-vitamin D) ved mistanke om vitamin D-mangel. Kalsitriol (1,25-OH2-vitamin D) måles dersom PTH og 25-OH-vitamin D ikke kan forklare fosfatforstyrrelsen.
  • Arteriell blodgass.
  • EKG (spesielt hos pasienter med alvorlig hypofosfatemi).
  • FEPO4: Man kan skille mellom ekstrarenalt og renalt tap av fosfat ved a regne ut fraksjonell ekskresjon av filtrert fosfat (FEPO4):

 

Fraksjonell ekskresjon av fosfat*

Urin-fosfat (mmol/L)
Serum-kreatinin (μmol/L)
Serum-fosfat (mmol/L)
Urin-kreatinin (mmol/L)
Slett alle verdier
0

Det kan skilles mellom ekstrarenalt og renalt tap av fosfat ved a regne ut fraksjonell ekskresjon av filtrert fosfat (FEPO4).

*u-PO4 x s-kreatinin x 0,1 / s-PO4 x u-kreatinin

 

Alle verdiene skal være i mmol/L bortsett fra s-kreatinin som skal angis i μmol/L. Urinprøvene er spoturin.

 

Tolkning

FEPO4 > 5 % hos en pasient med hypofosfatemi indikerer renalt tap.

Behandling 

Avhengig av årsak, alvorlighetsgrad og varighet.

 

Alvorlig (s-fosfat < 0,30 mmol/L)/symptomatisk hypofosfatemi

  • Monokaliumfosfat 1 mmol/ml. Dosering: 0,3 mmol/kg over 6 timer. Gjentas ved behov. Tilsettes 1 liter infusjonsvæske, fortrinnsvis karbohydratløsning (f.eks. glukose 50 mg/ml), alternativt NaCl 9 mg/ml.
  • Når s-fosfat er over 0,5 mmol/L, bør pasienten få peroralt fosfattilskudd ev. per sonde (se under).

 

Merk!

  • Maksimal konsentrasjon: 40 mmol/liter (pga. kaliuminnholdet i monokaliumfosfat)
  • Maksimal infusjonshastighet: 20 mmol/time (pga. kaliuminnholdet). Obs! kontinuerlig EKG-monitorering ved infusjonshastigheter over 10 mmol/time (pga. kaliuminnholdet).​
  • Forsiktighet: Hos pasienter med redusert nyrefunksjon (ved eGFR 30–60 halveres de angitte doseringer, monitorering av s-fosfat for videre dosering). Monokaliumfosfat må ikke kombineres med kalsium eller for lite fortynnede løsninger av magnesium (utfelling). Må ikke injiseres ufortynnet.
  • Monitorering: Måle s-fosfat, aktuell fritt kalsium, s-kalium og s-kreatinin før start av infusjon og etter endt infusjon.

 

Moderat (0,30–0,64 mmol/L) eller asymptomatisk hypofosfatemi

  • Peroral dosering foretrekkes (se under). Ved behov for i.v.: monokaliumfosfat i.v. 0,1–0,3 mmol/kg i løpet av 6 timer.
  • Phosphate-Sandoz brusetabletter (søknad Legemiddelverket via apotek): 1 brusetablett (500 mg) inneholder: 16,1 mmol fosfat, 3,1 mmol kalium, og 20,4 mmol natrium.​ Anbefalt dosering: 1 tbl. x 3 per døgn. Maksdose: 6 tabletter per døgn. Tabletten løses i glass vann og drikkes, ev. tilsettes i sonde. Bivirkninger: abdominale smerter, kvalme, oppkast og diaré. Forsiktig ved redusert nyrefunksjon.
  • Fosfatmikstur (natriumfosfat, apotekpreparat; 1 mmol/ml): p.o. eller på sonde: 5–10 ml x 3, maks døgndose 100 mmol (ml). Høy dose peroralt fosfat gir diaré.

Referanser 

  1. Glendenning P, Bell DA, Clifton-Bligh RJ. Investigating hypophosphataemia. Bmj. 2014;348:g3172.
  2. Kraft MD, Btaiche IF, Sacks GS, Kudsk KA. Treatment of electrolyte disorders in adult patients in the intensive care unit. American journal of health-system pharmacy : AJHP : official journal of the American Society of Health-System Pharmacists. 2005;62(16):1663-82.
  3. Felsenfeld AJ, Levine BS. Approach to treatment of hypophosphatemia. Am J Kidney Dis. 2012;60(4):655-61.
  4. Imel EA, Econs MJ. Approach to the hypophosphatemic patient. The Journal of clinical endocrinology and metabolism. 2012;97(3):696-706.
  5. Assadi F. Hypophosphatemia: an evidence-based problem-solving approach to clinical cases. Iranian journal of kidney diseases. 2010;4(3):195-201.
  6. Geerse DA, Bindels AJ, Kuiper MA, Roos AN, Spronk PE, Schultz MJ. Treatment of hypophosphatemia in the intensive care unit: a review. Crit Care. 2010;14(4):R147.
  7. Brunelli SM, Goldfarb S. Hypophosphatemia: clinical consequences and management. Journal of the American Society of Nephrology : JASN. 2007;18(7):1999-2003.
  8. Preparatomtale (SPC) for Monokaliumfosfat, Braun 1 mmol/ml konsentrat til infusjonsvæske. Oppdateringsdato: 30.07.2014. www.legemiddelverket.no
  9. Preparatomtale (SPC) for Phosphate Sandoz Tabletter. Oppdateringsdato: juli 2015.
  10. RELIS-database 2006; spm.nr. 1289, RELIS Øst. Sikkerhet av rask fosfatinfusjon til behandling av hypofosfatemi. Hentet fra www.relis.no