Strålegrenser for innsatspersonell

Strålevernforskriften gir grenseverdier for arbeid med ioniserende stråling. De fleste grenseverdiene for yrkes- og redningspersonell er gitt i effektive doser. Der det står spesifikt at dosegrensen gjelder for et organ, f.eks. øyelinsene, er det ekvivalent dose det refereres til.

Grenseverdi for eksponering av «allmennheten og arbeidstakere som ikke er yrkeseksponerte» er 1mSv/år for ioniserende stråling, jfr. Strålevernforskriften § 6. Dette inkluderer personell fra Forsvaret og Sivilforsvaret. Dosegrensen er satt svært lavt og er i samme størrelsesorden som den naturlige bakgrunnsstrålingen i Norge, 0,4 – 1,8 mSv pr. år (ekskl. medisinsk og intern stråling).

Dosegrensen for «yrkeseksponerte arbeidstakere» over 18 år er effektiv dose 20 mSv per kalenderår, jfr. Strålevernforskriften1 § 30. Yrkeseksponering er eksponering som arbeids-takere utsettes for i forbindelse med sitt yrke, der strålekilden eller eksponeringssituasjonen er en påregnelig del av yrkesutøvelsen og knyttet til denne (§ 4 s). Dette gjelder f.eks. sykehus-personell som jobber på røntgenavdeling. Alle virksomheter som skal utøve aktiviteter som innebærer ioniserende stråling, skal ha godkjenning av Statens strålevern, jfr. forskriftens § 8.

Dosegrenser ved redningsarbeid

Ved innsats i områder med radioaktive kilder/forurensning skal eksponering for stråling begrenses mest mulig. For de fleste objekter er det ikke sannsynlig at innsatspersonell vil utsettes for stråledoser over 1 mSv effektiv dose under vanlig redningsinnsats. Unntak er innsats nær en skadet kjernereaktor eller nær kraftige enkeltkilder, som det er få av i Norge. For slike tilfeller legger Strålevernforskriften § 7 til grunn at redningsarbeid i nødsituasjoner som kan medføre effektiv dose > 50 mSv bare skal utføres av frivillige som er informert nøye om den aktuelle risikoen og de faremomenter dette innebærer. Kvinner i fertil alder kan bare delta dersom de ikke er gravide. Overskridelse av grensen på 50 mSv kan bare aksepteres for å redde liv, unngå alvorlig helseskade eller forhindre en dramatisk oppskalering av ulykken. Effektive doser over 500 mSv skal så langt som mulig unngås.1[1D]

For å kunne organisere redningsarbeid i nødssituasjoner slik at ingen mottar høyere stråledoser enn nødvendig brukes elektronisk persondosimeter. Dette er et måleinstrument som bæres på kroppen. De typene som brukes av innsatspersonell gir to verdier; en for effektiv dose og en for doserate. Alarmgrenser kan settes for å varsle om forhøyede nivåer.

Spesialpersonell (brann/redning og politi) som opererer inn mot hot zone på et skadested der stråling mistenkes bør bære elektronisk persondosimeter medfølgende innstilte alarmgrenser

Alarmgrense 1 settes ved doserate lik 100 μSv/t 2 [1D]. Dette gir et varsel om at det er radioaktiv stråling til stede som ikke skyldes naturlig bakgrunnsstråling og som gjør det nødvendig å foreta målinger med en doseratemåler (f.eks. en Geigerteller) for å beregne nøyaktig forventet dose/tid. Alarmering ved alarmgrense 1 vil i praksis indikere at man befinner seg på grensen mellom «hot zone» og «warm zone» (se Skadestedsorganisering (Fastsettelse av «hot», «warm» og «cold» zone)).

Alarmgrense 2 settes ved effektiv dose lik 10 mSv [1D]. Dette gir i praksis et varsel om at man bør iverksette tilbaketrekking eller mannskapsbytte, hvis mulig, mens stråledosen fortsatt er lav. 10 mSv effektiv dose utgjør 50 % av tillatt årlig stråledose for yrkespersonell og tilsvarer omtrent det en pasient vil motta under en vanlig CT-undersøkelse i sykehus.

Eksempel på praktisk bruk

Dersom en kjemikaliedykker fra brann/redningsetaten beveger seg inn mot en radioaktiv strålekilde og stopper opp når han får varsel – «alarmgrense 1» (pipelyd fra persondosimeteret) vet han at

• Her er det radioaktiv stråling til stede som ikke skyldes naturlig bakgrunnsstråling.
• Her går grensen mellom hot zone og warm zone.
• Hvis man blir stående helt stille på dette punktet, vil man etter ca. 100 timer ha mottatt en effektiv dose på 10 mSv, og først da vil man få utslag for «alarmgrense 2».
• Hvis man skal bevege seg nærmere kilden (lenger inn i hot zone) må det utføres målinger med doseratemåler for å få informasjon om hvor mye stråling man utsettes for. Stråledosen øker betydelig jo nærmere man kommer kilden og avtar raskt med avstanden (en dobling av avstanden til kilden reduserer stråledosen til ¼ av utgangspunktet).

Tids- og avstandskurver ved punktkildestråling (Kilde: Håndbok i CBRNE-medisin.3)

Avstanden til en strålekilde og den tiden man er eksponert for stråling har stor betydning for totalt mottatt stråledose, som illustrert over. Dersom man befinner seg en meter fra en strålekilde i en time, vil en dobling av avstanden (et skritt tilbake) reduserer mottatt stråledose med ca. 75 %. Dersom man reduserer eksponeringstiden fra en time til 30 minutter, reduseres mottatt stråledose med 50 %.

• Bruk av åndedrettsvern er viktig for å beskytte mot radioaktivt støv. Ved f.eks. skitten bombe (eksplosiver brukt til å spre radioaktivt støv/partikler) kan dette aldri utelukkes.
• FFP3-munnbind skal brukes av pasienter på et skadested ved mistanke om radioaktivt støv.
• Innsatspersonell bør bruke heldekkende beskyttelsesutstyr og maske med kull- og partikkelfilter.
• Ved lite mistanke om radioaktivt støv, men der det foregår innsats i støvrikt område (f.eks. etter eksplosjon), anbefales bruk av FFP3-munnbind for innsatspersonell inntil målinger er utført4 [1D].

Ved bruk av doseratemåler skal anbefalte deteksjonsalgoritmer (prosedyrer for utførelse) følges for få et mest mulig korrekt resultat av målingene. Husk å korrigere for naturlig bakgrunnsstråling.

Deteksjonsalgoritme for radioaktivt støv/partikler på kroppen (doseratemåler)

For deteksjon av innsatspersonell brukes samme algoritme

Tegning etter IAEA IPR-Medical/T, 2002.

Deteksjonsalgoritme etter dekontaminering

Gjenta punktene 1 - 13. Hvis det fortsatt måles økte verdier må man vurdere om man skal gjenta rens eller om målingene kan skyldes intern kontaminering.

Deteksjonsalgoritme og håndtering ved radioaktivt funn på pasient i sykehus

Følg punktene 1-13. Hvis pasienten er sengeliggende må man få hjelp til rulle pasienten opp på siden slik at man får målt på baksiden av kroppen. De som er i kontakt med pasienten må bytte hansker etterpå slik at de ikke kontaminerer miljøet ytterligere.