Juridiske forhold, pasientrettigheter og personellsikkerhet

Pasientenes rettigheter er ivaretatt gjennom blant annet Pasient- og brukerrettighetsloven og Helsepersonelloven. Rettighetene gjelder både for pasienter til elektiv behandling og øyeblikkelig hjelp. Selv ved alvorlige skader og kritisk sykdom, der oppmerksomheten er rettet mot rask diagnostikk og behandling, er pasientens integritet beskyttet med en rekke bestemmelser. Helsepersonellets arbeidsmiljø og sikkerhet er regulert av Arbeidsmiljøloven.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3–2 gir pasienten rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen (undersøkelser, behandling, risiko og bivirkning). Våkne pasienter vil vanligvis bli informert fortløpende om resultatet av undersøkelser og om våre forslag til behandling. Ikke alle våkne pasienter er i stand til å motta informasjon.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3–3 sier at dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes. Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemning, har både pasienten og de nærmeste pårørende rett til informasjon (dette vil kunne være tilfelle med en multitraumatisert pasient). Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene informeres (§ 3–4).

Pasient- og brukerrettighetsloven sier i § 1–3 at pasientens pårørende er den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, person som lever i ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende forhold med pasienten, barn over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvar, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer, verge eller fremtidsfullmektig.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3–6 pålegger at opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger, skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Opplysninger om legems- og sykdomsforhold omfatter både journalopplysninger og det som i situasjonen vil fremgå muntlig og visuelt. Sykehusdirektør, informasjonsavdeling eller overordnet kan ikke frata pasient og pårørende retten til vern om personlige opplysninger.

Helsepersonelloven § 21 sier at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold. § 21 a. sier at det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte taushetsbelagte opplysninger uten at det er begrunnet i den enkelte ansattes oppgaver med pasienten.

Pressen har ingen rett til informasjon om den enkelte traumepasients legems- og sykdomsforhold. Slik informasjon er ikke i strid med Helsepersonelloven § 23 så lenge informasjonen ikke inneholder individualiserende kjennetegn (må vurderes av teamleder konkret).

Straffeloven § 17 (nødrettsparagrafen) fritar for straff for handling for å redde liv, helse, eiendom eller annen interesse fra en fare, som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og denne skaderisiko er langt større enn skaderisikoen ved handlingen. Straffeloven § 196 tilplikter enhver å melde til politiet for å avverge en alvorlig straffbar handling eller dens følger. Dette kan for eksempel gjelde grov mishandling. Taushetsplikt er ikke til hinder for å melde.

Helsepersonelloven § 31 sier at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Denne bestemmelse kan være aktuell bl.a. der helsepersonell er utsatt for trusler og vold, slik at politiet kan kobles inn for bistand. Bestemmelsen kan også åpne for at helsepersonell kontakter politiet for å hindre at beruset/påvirket person kjører bil. Helsepersonelloven § 31 gir ikke helsepersonell grunnlag for å bistå politiet i etterforskningen ved å gi pasientopplysninger.

Pasient og pårørende står fritt til å gi politiet informasjon om skadehendelse, medisinske- og andre forhold.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2–4 gir pasienten rett til å velge på hvilket offentlig (og i visse tilfeller privat) sykehus behandlingen skal foretas. Dette gjelder ikke øyeblikkelig hjelp. Valgretten gjelder altså ikke ved avhenting med ambulanse på skadested. Retten gjelder heller ikke når pasienten legges inn til undersøkelse og behandling av kritisk sykdom eller alvorlig skade. Videre kan pasienten ikke velge behandlingsnivå.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–9 gir pasienten rett til på grunn av alvorlig overbevisning å nekte å motta blod eller blodprodukter. Er pasientens overbevisning kjent og formidlet i journalen fra før eller gjennom pårørende eller medbragt dokumentasjon, må overbevisningen respekteres. Helsepersonell har ikke rett til å gjennomføre tvangsmessig behandling, selv om pasienten vil kunne risikere å dø som følge av sin nekt av blod og blodprodukter. Helsepersonell risikerer ikke straff hvis pasienten pådrar seg ytterligere skade eller dør som følge av nekting av å motta blod. Ved traumemottak vil det ofte ikke være praktisk mulig å få sannsynliggjort pasientens eventuelle alvorlige overbevisning, og å få informert pasient/pårørende om konsekvensene av overbevisningen. I denne sammenheng kan § 4–9 være vanskelig å praktisere. Om foreldres overbevisning og barns interesser, se avsnittet om multitraumatiserte barn under.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Når pasienten er under 16 år pålegger loven helsepersonell å gi informasjon både til foreldre (eller andre med foreldreansvaret) og pasient. Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvar, når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Foreldre skal, for å ivareta foreldreansvaret (varer til fylte 18 år), få opplysning om hvor barnet befinner seg, om innleggelse i sykehus, om alvorlig somatisk eller mental tilstand (men ikke nødvendigvis alle detaljer – for eksempel om rusbruk, overbevisning, seksualitet; behandlende lege må vurdere dette konkret).

Barnets interesser. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4 gir foreldre rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Etter hvert som barnet modnes, skal foreldrene høre hva barnet har å si før samtykke gis. Det er barnets interesser som skal ivaretas. Foreldrene kan ikke ta avgjørelser i strid med barnets interesser. Foreldre kan derfor ikke nekte for eksempel blodtranfusjon til barn i en livstruende situasjon, selv om transfusjon skulle være i strid med foreldrenes alvorlige overbevisning. § 4–5 gir foreldre rett til å samtykke til helsehjelp til ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse. Helsehjelp kan likevel ikke gis dersom pasient mellom 16 og 18 år motsetter seg det (med unntak som nevnt nedenfor).

Helsepersonelloven § 7 pålegger helsepersonell straks å gi den helsehjelp de evner når det antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Helsepersonell har en plikt til å gripe inn i en livstruende situasjon eller ved fare for alvorlig livsforringelse (med de unntak som er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–9). Nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen. Det vil si at krav til helsepersonell om å gripe inn i nødrettslignende situasjoner, kan også føre til inngrep uten samtykke.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 6–2 gir barn (under 18 år) rett til samvær med minst en av foreldrene under hele oppholdet i helseinstitusjon. Foreldre må rette seg etter avdelingens rutiner og følge personalets anvisninger.

Den berusede pasient har de samme rettigheter som andre pasienter. Ubehagelig og aggressiv oppførsel som direkte skyldes rus, må ikke godtas uten grenser. Helsepersonell skal likevel ta utgangspunkt i pasientens personlige forutsetninger i øyeblikket ved informasjon og samarbeid. Dersom pasientens oppførsel utsetter helsepersonell for fare, må det avveies konkret om hensynet til undersøkelse og behandling skal gå foran. Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser går ikke uten begrensninger foran Arbeidsmiljølovens krav til et trygt arbeidsmiljø.

Pasient- og brukerrettighetsloven har som hovedregel i § 4–1 at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke.

Helsepersonelloven § 7 sier at helsehjelp som er påtrengende nødvendig (øyeblikkelig hjelp) skal gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg slik hjelp (altså en hjemmel for bruk av midlertidig tvang). Imidlertid kan det skje at pasienten fysisk forhindrer eller ved vold umuliggjør at undersøkelse/behandling gis etter bestemmelsene i § 7.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6 sier at dersom en pasient over 18 år ikke har samtykkekompetanse (personlige forutsetninger for å kunne gi et gyldig samtykke), kan helsepersonell ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter. Et alvorlig inngrep kan gjøres dersom det er i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse. Hvis mulig, skal helsepersonell innhente informasjon fra pårørende om pasientens antatte ønske. Et inngrep vil bortfalle hvis pasienten motsetter seg det. Pasienten har dessuten rett til å nekte å motta blod (se § 4-9). En døende pasient har rett til å nekte livsforlengende behandling (§ 4-9).

Det er ingen lovhjemmel for å tvangsmedisinere våken pasient med det ene formål å skape ro og/eller beskytte helsepersonellet. Imidlertid gir helselovgivningen hjemmel for visse tvangstiltak for å kunne gjennomføre undersøkelse og behandling som er påtrengende nødvendig. For pasient innlagt som mulig eller sikkert multitraume, er videre undersøkelse vanligvis påtrengende nødvendig.

Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A har bestemmelser om helsehjelp til pasienter med somatisk sykdom uten samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelpen. Dette kan gjelde pasient med demens, psykisk utviklingshemning, hjerneskade og forvirringstilstand. Med helsehjelp menes alle typer diagnostikk og behandling. Helsepersonell kan treffe formelt vedtak om å yte helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade. Før bruk av tvang skal det være vurdert som formålsløst eller være forsøkt å oppnå samarbeid med pasienten. Bestemmelsene i kapittel 4A kan være aktuelle for enkelte multitraumepasienter. Psykisk helsevernloven har bestemmelser som i visse tilfeller gir adgang til behandling av psykisk sykdom uten pasientens samtykke, men ikke av somatisk sykdom hos psykiatrisk pasient.

Ved selvmord (gjennomført, forsøk, risiko for) vil det kunne være nødvendig med spesialistutredning. Der pasienten har underliggende alvorlig psykisk sykdom, eller er i krise grunnet traumet, kan det være behov for psykiatrisk tilsyn. Bistand kan søkes fra Akuttpsykiatrisk seksjon. I ordinær arbeidstid eller fra vakthavende lege.

Pårørende som er i stor krise eller har patologisk reaksjon, spesielt de som er avskåret fra å søke egen/ekstern helsetjeneste, kan også få støttesamtale, eventuelt hjelp med viderehenvisning til egnet oppfølging. Dette tilbys primært fra Akuttpsykiatrisk seksjon.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og Helsepersonelloven § 24 gir nærmeste pårørende rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot det (for eksempel særlig sensitive opplysninger om pasienten selv eller forholdet til andre). Utgangspunktet må være at avdødes vilje eller antatte vilje respekteres. Utlevering av informasjon til pårørende om avdøde kan være begrunnet i at pårørende ivaretar avdødes interesser, eller i pårørendes interesser. Det kan oppstå interessekonflikter. Vanligvis skal pårørende rette sitt ønske om innsyn i journal til avdelingsoverlegen på avdelingen der pasienten er innlagt.

På Legeerklæring om dødsfall skal krysses av om dødsfallet skyldtes en ulykke, om det var spesielle omstendigheter (drap, selvmord, medisinsk feil, ukjent årsak bl.a.), og hvorvidt melding om unaturlig dødsfall er sendt eller gitt muntlig til politiet. Dersom det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig, har lege plikt til å melde dødsfallet til politiet snarest mulig (kfr. forskrift hjemlet i Helsepersonelloven § 36). Multitraumepasienter har vanligvis vært involvert i en ulykke eller hendelse som allerede er meldt til politiet. I de tilfeller der et dødsfall etter reglene meldes av sykehusets lege til politiet, vil politiet ofte allerede ha kjennskap til uhellet som medførte personskade. Leges meldeplikt gjelder uansett politiets forhåndskjennskap til saken.

Behandlingsdødsfall. En spesiell kategori av unaturlige dødsfall er de som kan skyldes feil/forsømmelse ved medisinsk undersøkelse og behandling. Spørsmålet om et multitraume som ender med behandlingsdødsfall skal meldes til politiet bør som hovedregel forelegges bakvakt eller annen overordnet lege.

Forskrift om leges melding til politiet av unaturlig dødsfall.
Fastsatt 21. desember 2000. 

Det kan være aktuelt å sørge for melding eller legeerklæring ved et skadetilfelle til flere ulike instanser. Det dreier seg om ulike, parallelle meldingssystemer med hver sine blanketter og melderegler.

Straffeprosessloven § 228 bestemmer at sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Påtalemyndigheten (politiet) kan også ellers beslutte at det skal foretas slik undersøkelse når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever det. Det er påtalemyndigheten (politiet) som skal vurdere om det er grunnlag for mistanke om straffbare handlinger, og rekvirere rettsmedisinsk obduksjon etter å ha fått melding om unaturlig dødsfall fra en lege. Legen skal ikke ta standpunkt til spørsmålet om straffbare handlinger og ikke rekvirere rettsmedisinsk obduksjon. For pasienter som skal til rettsmedisinsk obduksjon gjelder at medisinsk utstyr som er lagt inn i pasienten som en del av behandlingen, beholdes i pasienten til rettsmedisineren har gjort sitt arbeid.

Sykehus- (medisinsk) obduksjon. En medisinsk obduksjon erstatter ikke en rettsmedisinsk obduksjon der dette skal gjøres. Døde traumepasienter som politiet ikke ønsker rettsmedisinsk obduksjon av, skal vurderes mht. vanlig medisinsk obduksjon. Obduksjonsloven sier at krav om medisinsk obduksjon må settes frem av lege. Legen som konstaterer at døden har inntruffet skal, så langt det er mulig, vurdere om det bør gjennomføres en medisinsk obduksjon og dokumentere at vurderingen er gjort (§ 5). Medisinsk obduksjon kan bare gjennomføres når det ikke er grunn til å tro at den døde ville ha motsatt seg det (§ 7). De pårørende skal, så sant det er mulig, spørres om det er forhold som taler for at den døde ville ha motsatt seg obduksjon.

Transplantasjonsloven regulerer organdonasjon. Formålet med loven ( § 1) er å sikre best mulig tilgang av organer til behandling av andre mennesker, respekt for viljen og integriteten til donor og at hensynet til de pårørende blir varetatt. Helsepersonell skal aktivt bevirke at mulig organdonasjon blir bragt på bane. Når avdøde tidligere har gitt samtykke, kan pårørende ikke nekte donasjon (§ 13). Når den døde ikke har gitt samtykke eller ikke har uttalt seg, kan donasjon gjennomføres dersom det ikke er forhold som taler for at den døde ville ha motsatt seg det. De pårørende skal spørres om slike forhold. Donasjon kan likevel ikke gjennomføres dersom en pårørende nekter.

Det er kun transplantasjonskoordinator på OUS, Rikshospitalet som skal avgjøre om pasienten egner seg medisinsk som organdonor. Alle pasienter med livstruende hodeskade skal det konfereres med koordinator om. De pårørende skal ikke informeres om kontakten med koordinator. Informasjon: Donasjonsvakt Ullevål tlf. 480 16 259. Transplantasjonkoordinator Rikshospitalet tlf. 23 07 00 00. Handlingskort for donasjon i donasjonsbakke i alle intensivavdelinger. Sjekkliste nevrologisk testing i donasjonsbakke i alle intensivavdelinger. Nivå 1 prosedyre «Organdonasjon» OUS. Google-søk «Donasjonsprotokoll».

Pasienter med alvorlig hodeskade blir etter diagnostikk og eventuell operasjon innlagt på Intensivavdelingen. Det gjelder også pasienter med livstruende tilstand eller som er døende. Organdonasjon skal alltid vurderes hos pasienter med potensielt dødelig hodeskade. Samtale om organdonasjon skal kun foretas på intensivavdelingen når det er etablert kontakt med de pårørende, og etter at de pårørende har forstått den alvorlige prognosen til pasienten. Det er klinisk erfaring for at det å informere pårørende i en mottakssituasjon ikke er gunstig. De pårørende trenger tid og god kontakt med behandlingspersonell for å kunne ta imot informasjon. Hvis pårørende tar opp spørsmålet om organdonasjon selv, bør de henvises til personalet på intensiv. Pasienter som innkommer med dødelig hodeskade og samtidig pågående blødning fra andre organer må vurderes i hvert tilfelle. Hvis man med enkle midler kan få blødningskontroll, bør dette utføres. Dette vurderes av traumebakvakt i samarbeid med anestesioverlege. Det finnes ingen formell begrensning mht. transfusjoner eller hemostatiske medikamenter. Det bør være høyere terskel for invasive prosedyrer som Damage Control Surgery og angiografi. Pasienter med hodeskade og hjertestans på grunn av hjernetamponade uten pågående blødning, skal resusciteres etter vanlige retningslinjer.

Pasient med livstruende hodeskade som legges på intensiv for å avvente mulig tamponering, skal ha organbevarende behandling etter gjeldende retningslinjer. Ved alvorlig sirkulasjonssvikt må liberal bruk av væske, Vasopressin og Solu-Medrol 15 mg/kg vurderes brukt.

Tap av hjernesirkulasjon diagnostiseres på grunnlag av fysiologiske endringer hos pasient og nevrologisk undersøkelse. Bruk av cerebral angiografi er kun nødvendig hvis pasienten skal donere organer. Igangsatt donasjonsprosess hindres ikke av at rettsmedisinsk obduksjon er rekvirert.

Regelverk. Arbeidsmiljøloven § 4–1 pålegger arbeidsgiver (Oslo universitetssykehus) å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø slik at arbeidstakerne ikke utsettes for helsefare. § 3–2 sier bl.a. «Når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv og helse, skal arbeidsgiver sørge for at tilfredsstillende personlig verneutstyr stilles til arbeidstakers rådighet, at arbeidstaker gis opplæring i utstyret og at det tas i bruk.» Etter § 2–3 har arbeidstakerne plikt til å benytte påbudt verneutstyr.

Alle som behandler og er i nær kontakt med traumepasienter er i en smitteutsatt situasjon. Mange av pasientene i Akuttmottaket kommer fra miljøer med stor forekomst av blodsmitte. Akuttpasientens smittestatus er ofte ukjent. Verneutstyr er lett tilgjengelig på Traumestua. Hovedreglene for bruk av verneutstyr er:

• hansker, alltid (enkle eller doble, usterile eller sterile, alt etter oppgaven)
• vernebriller, alltid (alternativer er egne, tilstrekkelig dekkende briller, eller visir) – tilpasset smittesituasjon og mulig aerosolskapende prosedyre.
• røntgenbeskyttelsesfrakk (henger på stativer utenfor Traumestua) for alle innen tre meter fra skadebordet
• munnbind (ansiktsmaske, P3-maske) – alt etter smittesituasjon og prosedyre
• lue (heldekkende hette) og operasjonsfrakk – alt etter smittesituasjon og prosedyre

Ansvar for arbeidskolleger

Den enkelte er forpliktet til å ta ansvar for sin egen og arbeidskollegers sikkerhet. Helsepersonell skal ta av hansker før de berører dokumenter, tastatur, dører og annet som berøres av personell uten hansker. Radiograf skal forsikre seg om at arbeidskolleger er vernet mot og varsle før røntgenbestråling. Forholdsregler på Traumestua for å hindre stikkskade eller blodsøl er å arbeide disiplinert, uten mye støy, i samhandling og med konsentrasjon.

Korrekt bruk av verneutstyr

 _{Figur 25.1 Korrekt bruk av verneutstyr} 

Ved akutt uro omkring en pasient tilkalles sikkerhetsavdelingen på tlf. nr. 77777. Ved melding fra AMK om forventet voldelig pasient bør sikkerhetsavdelingen tilkalles i forkant for
å være diskret til stede. Ved uro har de rask kommunikasjon med politiet.

Pasienter som ankommer Traumestua med håndjern er av politiet eller fengselsansatte vurdert som voldelige eller rømningsfarlige. Politi og fengselsansatte har ansvar for å hindre vold og rømning. Før håndjern kan fjernes må det innhentes opplysninger fra politi eller fengselsansatte. Kun teamleder kan avklare med dem om håndjern kan fjernes. Håndjern kan eventuelt festes i skinnene på skadebordet. Festeklosser til skinnene finnes i skap bak teamleder ved plass 1. Håndjern og annen tvang anvendt av politi og fengselsansatte er et helt annet forhold enn tvang benyttet av helsepersonell i behandlingsmessig sammenheng.

Sakser, thoraxdrenmandrenger og andre spisse gjenstander skal ikke ligge innen rekkevidde slik at pasientene eventuelt kan bruke disse til å true eller skade personell og/eller seg selv.

Det kan være til hjelp for urolige pasienter at helsepersonellet opptrer med ro og trygghet. Omgivelsene på Traumestua skal ikke være preget av støy eller distraherende opptreden fra helsepersonellets side. Enhver pasient skal møtes med vennlighet og et direkte, tydelig norsk. Ukvemsord og diskriminerende ordbruk fra pasientens side skal møtes med rolig opptreden. Psykisk adekvat pasient grensesettes.

Retningslinjene gjelder håndtering av våpen hos pasienter som oppholder seg på OUS Ullevål sitt område.

Helsepersonalet skal kontakte sikkerhetsavdelingen, som igjen skal kontakte politiet. Sikkerhetsavdelingen legger våpenet i beslagspose. Beslaget dokumenteres av lege og sykepleier i pasientjournalen. Pasient som har bære­tillatelse for det beslaglagte våpen, og som ikke er i en mentalt ustabil situasjon, kan få våpenet tilbake hos sikkerhetsavdelingen ved utskrivning.

Politiet skal kontaktes umiddelbart hvis situasjonen vurderes som truende. Personalet skal ikke sette seg selv i fare. Beslaglagt skytevåpen beholdes av politiet. Sikkerhetsavdelingen fyller ut kvittering på beslagsposen, pasienten får kopi av kvitteringen, med henvisning til at våpenet er overlevert politiet. Ved beslag av kniver legger sikkerhetsavdelingen beslagsposen i safe for senere å overlevere posen til politiet. Senere utlevering skjer fra politiet.

Ved stikkskader eller andre uhell der den ansatte er eksponert for biologisk materiale, iverksettes lokalbehandling med en gang (vaske sår/stikksted med såpe og vann, deretter desinfisere med spritløsning). Smitteutsatt person skal videre følges opp etter retningslinjene i OUS (eventuelt serologiske prøver, vaksine og immun globulin for hepatitt B, antiviral behandling mot mulig HIV).

Helsepersonell som blir skadet under sitt arbeid på OUS Ullevål, undersøkes og behandles på Ullevål (henvises ikke som øyeblikkelig hjelp til legevakt eller annet lokalsykehus). Det er viktig at journalen har presise opplysninger om hendelse og klinisk tilstand.

Ved personskade på arbeidstaker skal meldeskjema for arbeidsulykke/yrkesskade fylles ut og leveres via avdelingsleder til NAV (Folketrygdloven

§ 13–14). Ved alvorlig skade på arbeidstaker skal Arbeidstilsynet og politiet varsles (Arbeidsmiljøloven § 5–2). Ved blodsmitte og påført infeksjonssykdom/yrkessykdom skal behandlende lege også forholde seg til Arbeidsmiljølovens regel om melding til Arbeidstilsynet (§ 5–3). Ved skade på pasient skal internmelding om pasientskade fylles ut og leveres avdelingsleder. Nærmere om skademeldinger se kapittel 25.17

Å ivareta personalets integritet etter en traumatisk hendelse. Faglig gjennomgang kan gjøres ved plutselig, uventet død, ved pasienter som har sterke smerter/lidelser, ved unge pasienter med dårlig prognose, ved død hos barn, når pårørende er uforberedt og uinformert om det som har skjedd, ved dilemma – behandle eller avslutte, ved behandlingsfeil med følger, eller ved trusler / sjikane / vold/anklager.

De som har opplevd en traumatisk hendelse skal kunne forlate sine vanlige oppgaver for å kunne delta i en felles faglig gjennomgang av hendelsen i regi av formelle ledere. Bistand kan søkes fra arbeidsmiljøavdelingen, som har tilknyttet ressursgruppe. Bistand kan også søkes direkte fra Akuttpsykiatrisk seksjon.