Psykologiske effekter av traumatiske hendelser

Krisereaksjoner preges av man står i en nyoppstått situasjon hvor viktige verdier trues og vanlige mestringsmetoder ikke strekker til eller er overbelastet. Krisereaksjoner kan vise seg på mange måter, men har noen felles trekk. Det er forskjell på reaksjoner på individ- og gruppenivå. Medlemmer av en gruppe kan oppleve både støtte og styrke i hverandre så lenge mestringen i gruppen er god. I motsatt fall kan det utvikles massepanikk og mer primitiv atferd. Mange kan også utføre handlinger i grupper som de ikke ville gjort individuelt (slik man ellers i samfunnet kan se f.eks. ved «gjengadferd»).

Vanlige psykiske krisereaksjoner er

«alt eller intet» tenkning (svart/hvitt), innsnevret sansning, tilstivnet tankegang, nedsatt informasjonssøking, handlingslammelse, impulshandling, fortvilelse, angst, depresjon og søvnløshet.

Patologiske reaksjoner kan være

Benektning, dissosiasjon, psykose eller et misforhold mellom det aktuelle traumet og reaksjonen.

Risikoen for posttraumatiske symptomer henger ofte sammen med flere faktorer

• Graden av opplevd trussel. Psykisk opplevelse er viktigere enn objektiv fare.
• Varigheten av trusselen. Risikoen øker raskt med økende varighet.
• Årsaken til trusselen. Toleransen er størst for naturskapte hendelser, deretter følger uhell, feil, forsømmelse og menneskelig ondskap, med det siste som det alvorligste.
• Graden av kontroll. En grad av egen mestring er bedre enn å være hjelpeløs.
• Intervensjon. Både akutt intervensjon og senere behandling kan redusere plagene. [1D]

• Sørg alltid for å etablere trygghet ved å bringe utsatte personer i sikkerhet og forklare dem at de er utenfor fare, i den grad dette er tilfelle. Husk at det kan foreligge livstruende skader hos de det gjelder. (Å etablere trygghet er det viktigste psykologiske tiltaket etter en traumatisk hendelse.)
• Gi deretter informasjon i form av en virkelighetsorientering som er kort og tydelig og hjelper vedkommende med å se krisen i øynene.
• Vurder hva den rammede trenger å vite, og når. Mye informasjon kan vente. Hvis den rammede spør om noe konkret bør det imidlertid gis et svar (vedkommende er da klar for å ta imot dette selv om beskjeden er ubehagelig). Forsøk på å unngå å svare forsterker uro.
• Ikke å gi falsk beroligelse, det vil føre til svekket tillit.
• Det er gunstig å akseptere den enkeltes følelser og symptomer som noe normalt. Gi uttrykk for at man forstår at vedkommende reagerer på sin måte og at det henger sammen med den situasjonen man er kommet i (altså en normalisering). Ikke oppmuntre til å bebreide andre, da det fort kan ta fokus bort fra egen mestring.
• Noen trenger også hjelp til å godta hjelp, kanskje fordi de legger mye vekt på å skulle klare seg selv. Mange trenger også praktisk hjelp, for å ordne opp i viktige ting som kan bli glemt i en krisesituasjon. Avledning ved å fokusere på mer nøytrale temaer, musikk eller å gå en tur kan også være beroligende.
• Siden mange er urolige eller har søvnproblemer, kan det bli spørsmål om å forskrive reseptbelagte medikamenter. Ofte kan dette begrenses med en forklaring om at det sannsynligvis blir bedre om kort tid. Hvis den rammede presser sterkt på, kan det imidlertid virke lite medfølende å være for restriktiv med å gi noe beroligende.
• «Debriefing» kan vært gunstig ved begrenset grad av traumatisering hvor deltagelse er frivillig og hvor det er tydelig ledelse, slik at alle som er til stede får tid til å si noe om sine opplevelser. Aktuelle temaer kan være: ”hva tenkte du”?, ” hva gjorde du”?, eventuelt også ”hva følte du”. Det kan både gi forståelse og læring. Ensidig fokus på hva man følte kan virke mot sin hensikt ved å fremme negative emosjoner og gi mindre rom for forståelse. [Internasjonalt har det vært en del diskusjon om bruk av debriefing og en Cochrane-analyse mener at det ikke bør gjøres2. Det foreligger imidlertid store metodeproblemer ved slike studier, blant annet fordi det har vært en kortvarig intervensjon gitt til alle, uavhengig av grad av traumatisering3]
• Personer som får mer omfattende eller langvarige symptomer etter sin krisereaksjon bør henvises til psykolog. Traumefokusert atferdsterapi har vist best effekt4. [1D]