Femurfraktur - Trokantære og subtrokantære brudd

Vanligvis lavenergitraume i form av fall hos eldre, ofte med komorbiditet som osteoporose og kognitiv svikt, alternativt høyenergiskade hos yngre. Frakturen kjennetegnes av smerter og immobilisasjon. Utadrotasjon, fleksjon og forkortning av underekstremiteten er tegn på dislokasjon.

Rtg. front og innskutt. Ved usikkerhet om fraktur gjøres MR. Årsak til ev. falltendens utredes med urinstix, EKG, blodprøver, rtg. thorax og/eller CT caput.

AO - klassifikasjonen av trokantære brudd.

• A1 Simpel to-parts pertrokantær fraktur med intakt lateral vegg ( >20.5 mm).
• A2 Flerparts pertrokantær fraktur med delvis intakt lateral vegg (≤ 20.5 mm).
• A3 Intertrokantær fraktur (uten intakt lateralvegg).

* Tykkelsen av lateralveggen måles på frontbildet 3 cm nedenfor «innominate tubercle» med 135° vinkel med diafysen.

Subtrokantære brudd er ustabile proksimale skaftfrakturer hvor sentrum av bruddet ligger distalt for trochanter minor, inntil 5 cm ned.

Alle brudd opereres med intern fiksasjon samme dag eller dagen etter, senest innen 48 timer. Reposisjon utføres på strekkbord med lukket, ev. åpen reposisjon under gjennomlysning.

Standard metode for fiksering av stabile trokantære brudd (A1) og ekstrakapsulære lårhalsbrudd er glideskrue med 4-hulls plate (DHS). Det anbefales at ”Tip-Apex Distance” (TAD) summert i 2 plan er kortere enn 25 mm.

Ved ustabile trokantære brudd (A2 og A3) eller ved subtrokantære bruddlinjer utføres fiksasjon med glideskrue og plate, ofte med trokantær støtteplate (TSP). Vanligvis anvendes korteste TSP for å hindre sekundær dislokasjon med medialisering av skaftet. Ved grav osteoporose vurderes superskrue i collum, lengre plate, ev. vinkelstabile skruer. Alternativt anvendes rekonstruksjonsnagle (Recon).

Subtrokantære brudd sperremargnagles etter ev. åpen reposisjon og retensjon med kabelvaier. Hvis det er plass til proksimal sperring anvendes T2, ellers Recon. Obs "entry-point" og rotasjon! For operasjonsteknikk, se Femurfraktur - Diafysær.

Mobilisering til smertegrensen prioriteres fra første postoperative døgn. Kun unge pasienter anbefales å delbelaste.

Osteoporose skal vurderes hos alle pasienter med hoftebrudd. Mange kan settes på behandling umiddelbart postoperativt uten videre utredning. Se emnet om Osteoporose.

Tverrfaglig perioperativ behandling ("ortogeriatri") med geriater og anestesilege er vist å bedre prognosen (se vedlegg Pasientforløp).

Kontroll etter 4 mnd. med rtg. Forkortning på 0.5 til 1.5 cm vanlig (glideskruen tillater kompresjon i bruddet). Løses oftest greit med innleggssåle, ferdiglaget ved liten forkortning, fotseng ved større forkortning og tilleggsproblemer med feks sårdannelse. Laterale smerter vanlig. Går oftest over av seg selv på 1-2 år. Vurdere fjerning av osteosyntesemateriale hvis vedvarende betydelige plager - veies mot riisko.

Også ved trokantære og subtrokantære brudd er det økt morbiditet og mortalitet uten påvist korrelasjon til operasjonsmetode ved anbefalte algoritme.

Kirurgiske komplikasjoner etter ekstramedullær osteosyntese med glideskrue med plate

Osteosyntesesvikt. ”Cut-out” av collumskrue. Pseudartrose. Per- og postoperativ fraktur.