Vitamin B12 (kobalamin), P

Vitamin B12, kobalamin, er produsert av jordbakterier og finnes kun i animalsk mat. Et kosthold helt uten eller med kun små mengder kjøtt og fisk er derfor assosiert med kobalaminmangel. Kobalamin er en kofaktor i kun to intracellulære reaksjoner: remetylering av homocystein til metionin, der folat er metyldonor og omdanning av metylmalonyl-koenzym A til suksinyl-koenzym A. Kobalaminstatus kan derfor bedømmes ved to metabolske markører i blodet: Homocystein, P (tHcy) og Metylmalonsyre, P (MMA).

Lav pH i magesekken er nødvendig for å frigjøre kobalamin fra maten og nedsatt syreproduksjon gir derfor økt risiko for kobalaminmangel. Ved høye perorale doser kobalamin (1-2 mg) kan kobalamin passivt tas opp i proksimale del av tynntarmen. For et aktivt opptak i terminale del av ileum er intrinisk faktor, produsert av magesekkens parietalceller, nødvendig. Antistoff mot intrinsisk faktor eller mot parietalcellene gir kobalaminmangel og pernisiøs anemi. Bakteriell overvekst i tynntarmen kan føre til malabsorbsjon av kobalamin. I plasma er 10-20 % av kobalamin bundet til transportproteinet transkobalamin, som leverer kobalamin til cellene, mens resten er bundet til transportproteinet haptokorrin. Hovedandelen av kroppens kobalaminlager finnes i lever og noe mindre i nyrene.

Mangel på kobalamin fører til en redusert omdanning av homocystein til metionin og opphopning av 5-metyltetrahydrofolat, som er metabolsk inaktivt ved kobalaminmangel og som derfor lekker ut i plasma og gir en falsk høy s-folatkonsentrasjon. Ved kobalaminsubstitusjon vil 5-metyltetrahydrofolat igjen gå intracellulært og s-folatnivået kan derfor reduseres etter oppstart av kobalaminbehandling. Mangel på kobalamin og/eller folat fører til hypometylering av DNA og genomisk instabilitet. Det gir også defekt DNA-syntese, som blant annet resulterer i megaloblastiske forandringer i beinmargen og anemi med økt erytrocytt-MCV. I inntil 40 % av tilfeller med kobalaminmangel finner man imidlertid kun nevrologiske symptomer uten hematologiske tegn.

Moderat kobalaminmangel er hyppig hos gravide og hos spedbarn som eksklusivt ammes. Hos spedbarn er kobalaminmangel assosiert med forsinket psykomotorisk utvikling, spisevansker og obstipasjon.

Anemiutredning. Mistanke om vitamin B12-mangel som årsak til nevrologiske eller psykiske plager (f.eks. polynevropati, myelopati, demens, depresjon).

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Serum. Holdbart 4 døgn i romtemperatur og 7 døgn ved 2-8 °C.

Kvinner og menn: 150–650 pmol/L (1).

Kommentarer

Biologisk variasjon: I småbarnsalderen er høye kobalaminverdier (800–1000 pmol/L) vanlig og ikke uttrykk for patologi. Under graviditet faller s-vitamin B12 til ca. 75 % av utgangsverdi mot slutten av tredje trimester.

Metode

Elektrokjemiluminescensimmunoassay (ECLIA), kompetitiv metode, fra Roche Diagnostics. Analyseinstrument: cobas pro, e801 (Nordbyhagen) og cobas pure, e402 (Kongsvinger).

Lave verdier

Kobalaminmangel gir uspesifikke symptomer og kan være vanskelig å diagnostisere. De metabolske markørene homocystein og metylmalonsyre begynner begge å stige som tegn på ikke optimal intracellulær kobalaminstatus når s-kobalamin faller under 550 pmol/L, og stiger kraftig ved verdier < 275-300 pmol/L. Det er hos voksne vist at s-kobalamin > 300 pmol/L er assosiert med bedre genomisk stabilitet.

Hos gravide kvinner i svangerskapsuke 18 er s-kobalamin > 276 pmol/L assosiert med en adekvat kobalaminstatus hos barnet ved 6 måneders alder.

Ved utredning av kobalaminmangel hos spedbarn bør man bruke homocystein (< 6,5 μmol/L) som metabolsk markør, da MMA vanligvis er høy hos spedbarn og småbarn og derfor lite egnet som en markør på kobalaminstatus.

Høye verdier

Forekommer ved behandling med vitamin B12 (kobalamin), og ved flere kreftsykdommer, bl.a. leukemier og hepatomer, primær polycytemi og ved levercelleskade. Det kan foreligge en funksjonell intracellulær kobalaminmangel til tross for høye serumverdier, for eksempel ved alkoholisk levercirrhose. Ved ekstremt høye verdier ( > 800-1000 pmol/L) hos ikke-substituerte pasienter bør pasienten utredes.

Se Analytisk og biologisk variasjon.