Penicillinallergi

Mellom en og ti prosent av pasientene angir at de er penicillin­allergikere, men den reelle forekomsten er sannsynligvis under en prosent. Det er således en betydelig overdiagnostisering av penicillinallergi. Diaré skyldes forstyrrelse av tarmfloraen og er ikke allergi.

Hudreaksjoner. De kliniske reaksjonene man ser etter penicillin­bruk er ikke forskjellige fra hva man ser ved andre medikamenter. De fleste som reagerer på penicillin­preparater får makulopapuløse (morbilliforme) eksanthemer. De kommer vanligvis etter 4-5 dagers behandling og gir få symptomer, oftest lett hudkløe. De kan også debutere flere dager etter avsluttet penicillinbehandling. Disse skyldes forbigående dannelse av immunkomplekser, oftest ved ampicillinbehandling. Dette er ikke uttrykk for ekte penicillinallergi. Alvorlige hudreaksjoner (Stevens-Johnsons, erythema multiforme, etc.) er meget sjeldne.

Ved lettere makulopapuløse utslett kan man fortsette behandlingen, men ved forverring må behandlingen avbrytes. Ved andre utslett eller symptomer må behandlingen seponeres. Hudreaksjoner kan behandles med antihistamin eller steroider.

Anafylaksi (type 1-reaksjon). Urticaria kan være plagsom pga. kløe, men det største problemet er eventuell samtidig anafylaktisk reaksjon eller faren for en slik ved senere ­pen­icillinbruk. De skyldes IgE-antistoffer som er ansvarlige for straksallergi med vasodilatasjon med blodtrykksfall, rødme av hud, urticaria, larynxødem, bronkokonstriksjon og anafylaktisk sjokk. Hos pasienter med type 1-allergi (anafylaksi) skal man seponere penicillinet og om nødvendig skifte til annet antibiotikum. Det samme gjelder for andre alvorlige reaksjoner; hemolytisk anemi (type 2-allergi) og medikamentfeber med leddaffeksjon og nyrepåvirking, erythema multiforme og erythema nodosum (type 3-allergi).

Feber. Medikamentfeber som eneste symptom forsvinner vanligvis 1-2 døgn etter seponering. Feberen kan residivere neste gang det gis penicillin, men risikoen for alvorlige ­reaksjoner er så liten at ny penicillinbehandling ikke er ­kontra­indisert.

Det viktigste hjelpemidlet for å avgjøre om en pasient er penicillinallergiker er en god anamnese. Det må kartlegges hvilket preparat pasienten har brukt, når i sykdomsforløpet den eventuelle reaksjonen inntraff og hvordan den var.

Måling av spesifikt IgE. Det finnes metoder som kan måle IgE mot penicillinderivater (RAST). Hvis man påviser spesifikt IgE mot penicillinet bør pasienten oppfattes som penicillin­allergiker, men et negativt resultat kan ikke med sikkerhet utelukke penicillinallergi.

Hudtest (type 1 og 4 allergi). Det finnes prikktest og intra­kutantest som kan identifisere personer med IgE mot ­penicillin, men bare ti prosent av de pasientene som angir penicillin­allergi har positiv hudtest. Anafylaktiske reaksjoner fore­kommer hovedsakelig hos pasienter som har en positiv hudtest. Hudtestene er ikke tilstrekkelige til å utelukke ­penicillinallergi og er lite brukt.

Provokasjonstest. En måte å avklare problemet på er peroral provokasjon med penicillin, men dette er sjelden indisert og må foregå i sykehus under anafylaksiberedskap.

Det er sjelden kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner, men ved urtikariell reaksjon på penicillin bør cefalosporiner unngås.

Utslett uten kløe

Behandlingen kan fortsette. Pasienten informeres om å gi beskjed hvis utslettet blir verre. Penicilllin kan brukes senere uten allergologisk utredning.

Utslett med kløe eller mild urticaria

Seponer antibiotikum og vurder om det er indikajson for videre behandling. Utredning er nødvendig før penicillin kan gis igjen.

Kraftig urticaria eller urticaria med hevelse i ansikt og ledd. Blemmer og sår på slimhinner eller utbredt kraftig hudreaksjon

Avbryt behandlingen, gi antihistaminer og eventuelt steroider. Disse pasientene skal aldri mer ha penicillin.