T-kondyl fraktur

T-kondyl-fraktur i distale humerus er en sjelden fraktur, som utgjør mindre enn 2 % av albuefrakturer hos barn. Denne frakturtypen ses hovedsakelig hos eldre barn og ungdom, vanligvis over 10 år ( 12-13 års alder). T-kondyl-frakturer kan være vanskelige å oppdage på grunn av humerus' komplekse chondro-osseøse utvikling, og risikoen for dislokasjon påvirkes av draget fra fleksor- og ekstensor-sener. Skaden skjer ofte som følge av et fall på en bøyd albue, hvor den ikke-dominante armen oftest er påvirket.

Dette er en sjelden fraktur, med insidens i Denne type fraktur kan fort oversees på grunn av manglende forbening. Dislokasjonen omfatter derfor både vinkelfeilstilling og rotasjonsfeilstilling. Den distale humerus-leddflaten er ofte intakt i yngre barn på grunn av brusk-laksiteten.

Skademekanisme

• Fleksjon: kondylfragmentene er anteriort dislokerte i forhold til distale humerus,
• Ekstensjon: kondylfragmentene er posteriort dislokerte i forhold til distale humerus.

Barn med T-kondyl-fraktur presenterer seg typisk med smerter, hevelse rundt albuen og motvilje mot å bevege armen. Skaden kan også forårsake blåmerker eller synlig deformitet. Ved høyenergiskader er det viktig med nevrovaskulær vurdering for å utelukke parestesier eller nevropati, spesielt i ulnar-nerven. Rundt 30 % av tilfellene kan ha forbigående nerveskade.

Standard radiologiske undersøkelser inkluderer front- og sidebilde, samt skråprojeksjon av albuen. Hos yngre barn kan skaden være vanskelig å oppdage på røntgen, og CT- eller MR-bilder kan være nødvendig for å sikre en korrekt vurdering. Hos pasienter under 10 år kan MR være nyttig for å visualisere den uossifiserte epifysen, men CT brukes oftere i preoperativ planlegging.

Differensialdiagnoser inkluderer suprakondylære humerusfrakturer og andre intraartikulære albuefrakturer som lateral kondylfraktur. Nøye radiologisk evaluering er nødvendig for å differensiere mellom disse, da T-kondyl-frakturer kan likne suprakondylære brudd.

Den mest anvendte klassifikasjonen for T-kondyl-frakturer hos ungdom er OA/OTA-klassifikasjonen, som skiller mellom epifyse, metafyse og diafyse. En enklere klassifikasjon inndeler frakturene som:

• Type I: Minimalt dislokert fraktur
• Type II: Dislokert uten metafysekommunikasjon
• Type III: Dislokert med metafysekommunikasjon

Behandlingen avhenger av frakturens dislokasjonsgrad og pasientens alder.

1. Konservativ behandling:
• Ikke-disloserte frakturer (Type I) kan behandles konservativt med gipsimmobilisering (bakre laske) i 3-4 uker. Tykk periost sørger for bruddstabilitet.
2. Operativ behandling:
• Minimalt dislokerte frakturer kan behandles med lukket reposisjon og perkutane pinner.
• Disloserte frakturer (Type II og III) krever ofte åpen reposisjon og intern fiksasjon (ORIF), vanligvis med skruer og plater. Fiksering med to plater (dual-column plating) brukes hos eldre barn for å gi stabilitet og bedre funksjon.
• Postoperativt gipsimmobilisering av albuen i 5-7 dager ved øvelsesstabil osteosyntese.

Etter kirurgisk behandling immobiliseres albuen i 5-7 dager før gradvis opptrening påbegynnes. Ved ORIF kan tidlig mobilisering være gunstig, spesielt bruk av en CPM-maskin for å forbedre fleksjon og bevegelighet, avhengig av stabiliteten til fikseringen.

Pasienten følges opp klinisk og radiologisk for å sikre korrekt tilheling og unngå komplikasjoner. Kontrollbilder tas vanligvis etter 6-8 uker for å evaluere bruddtilhelingen. Fysioterapi anbefales for å gjenopprette bevegelsesutslag, og pasienten bør gradvis øke belastningen på armen etter legens anbefaling.

Komplikasjoner etter T-kondyl-frakturer kan inkludere:

• Albuestivhet: Vanligste komplikasjon på grunn av arrdannelse og tricepsadhesjoner.
• Nevrovaskulære skader: Risiko for ulnar nevropati, spesielt ved åpne prosedyrer. De fleste nerveskader er forbigående, men kan kreve oppfølging.
• Vekstforstyrrelser: Sjeldent hos eldre barn, siden distale humerus kun bidrar med 20 % til armens lengdevekst.
• Osteonekrose: Sjelden, men mulig ved alvorlig bløtvevsskade og dårlig blodforsyning til distale humerus.

Prognosen er generelt god ved tidlig og korrekt behandling, men albuestivhet og redusert bevegelsesutslag er vanlige sekveler. Mindre barn har bedre prognose grunnet høyere remodelleringskapasitet, men eldre barn kan oppleve permanent tap av bevegelsesutslag etter komplekse skader.