Mistanke om autoimmun årsak til binyrebarksvikt (Addisons's sykdom).
21-hydroksylaseantistoff, Steroid-21-hydroksylaseantistoff, Autoantistoffer mot 21-hydroksylase, a-CYP 21, anti-21-hydroksylase
Serum
Se Forsendelse av prøver til Hormonlaboratoriet.
Referansegrense for begge kjønn: | |
Aldersuavhengig | < 0,40 U/ml |
Gråsone: 0,40-0,50 U/ml
Verdiene vil variere sterkt mellom de enkelte pasienter pga. egenskapene til autoantistoffene og sykdommens utvikling.
Bestemmelse av autoantistoff mot 21-hydroksylase enzymet (kodes av CYP21 genet) er nyttig ved mistanke om destruktiv autoimmun årsak til Addisons's sykdom (binyrebarksvikt). Hovedantigenet for sykdommen er 21-hydroksylase enzymet som er viktig for syntese av glukokortikoider og mineralokortikoider i binyrebarken. Enzymet regulerer omdannelsen av 17OH-progesteron til 11-deoksykortisol (i kortisolsyntesen), og progesteron til deoksykortikosteron (i mineralkortikoid-syntesen).
Autoantistoff mot 21-hydroksylase enzymet er ofte til stede før sykdommen bryter ut, og derfor er påvisning av antistoffet viktig prediktivt.
Utføres vanligvis 1 gang hver 14 dag.
Analysemetode:
Manuell immunologisk metode (ELISA). Brønner i mikrotiterplate er dekket med 21-hydroksylase som 21-hydroksylase antistoff binder til. Det tilsettes 21-hydroksylase-biotin konjugat som 21-hydroksylase antistoff også kan binde til i egenskap av å være divalent (autoantistoff danner en "bro" mellom 21-hydroksylase bundet til brønn og 21-hydroksylase-biotin konjugat). Responssignalet er utvikling av blå farge generert av peroxidase-streptavidin konjugat som binder til immunkompleks via streptavidin-biotin binding.
Leverandør:
Dianova (produsent: DLD). Metoden ble tatt i bruk i august 2019.
Interferens:
Antiserum kryssreaksjon
Ingen kjent.
Annen interferens
Hemolyse og bilirubin kan interferere med analysen.
Ingen interferens ble observert for hemoglobin opptil 500 mg/dL, bilirubin opptil 20 mg/dL eller lipider opptil 3000 mg/dL.
NPU28108
0,2 - 20 U/ml
Analysen er ikke akkreditert.
Se siden Akkreditering.
Kilde for referansegrensen/referanseområdet: kitprodusent
Betterle et al. (2002), Autoimmune adrenal insufficiency and autoimmune polyendocrine syndromes: Autoantibodies, autoantigens, and their applicability in diagnosis and disease predition, Endocrine Reviews, 23, 327-364 DOI: 10.1210/edrv.23.3.0466