Endokrinologien er svært avhengig av laboratorieanalyser i diagnostikk og oppfølging av pasienter. Hormoner målt ved ulike laboratorier vil ofte gi ulikt nivå av målt hormon fordi hormoner måles med flere ulike metoder, hovedsakelig immunoassay og kromatogarafiske metoder.

Det anbefales at en måler steroidhormoner/binyremetbolitter/gonademetabolitter med med kromatografiske metoder (LS-MSMS) ved endokrin utreding i sykehus.

En immunoassay er en kvantitativ målemetode som baserer seg på reaksjon mellom et antigen og ett eller flere spesifikke antistoffer. Antistoffet binder seg til en del (epitop) av den substansen som skal måles (antigenet). Metoden er følgelig avhengig av gjenkjennelsesreaksjonen mellom antistoff og de respektive determinante immunogene seter på antigenet. Ulike immunoassay for samme substans kan gi ganske ulike nivåer av målt hormon. Ved bruk av disse metodene er det også større risiko for kryssreaksjon, det vil si at antistoffet kan binde seg til et annet antigen enn det var tenkt å gjøre.

Det er kjent at immunoasay generelt er utsatt for noe interferens. Det vil si at andre stoffer i pasientens blod fører til falskt for lave eller for høye svar. Nylig er det blitt kjent at spesielt analyser av tyreoidea ved bruk av immunoassay er utsatt for dette. Tilførsel av biotin (vitamin B7) som finnes i en rekke kostholdsprodukter kan interferere i flere analyser. Dersom pasientens symptomer ikke stemmer overens med laboratoriefunn anbefales det at prøven analyseres med en annen metode eller ved et annet laboratorium.

Kromatografi er en separasjonsmetode basert på to ikke blandbare faser. Den ene fasen er mobil og den andre stasjonær. En prøve blir injisert i den mobile fasen og transportert gjennom en kolonne langs den stasjonære fasen. De ulike stoffene fordeler seg mellom eller vekselvirker med de to fasene i forskjellig grad og separeres. Man utnytter analyttens (hormonets) vekt og ladning i deteksjonen og metoden er derfor svært spesifikk. Kromatografiske metoder skal i prinsippet gi likere nivåer av hormoner enn immunoassay, selv om de er målt ved ulike laboratorier.

I Nasjonal Veileder i Endokrinologi bruker man ulike grenseverdier for diagnostikk og endokrinologiske tester. Det er svært viktig å være klar over at man ofte refererer til litteratur hvor ulike metoder for måling av hormoner inngår. Disse er ikke nødvendigvis sammenliknbare med de laboratoriemetoder man benytter per i dag.

I Norge har vi to spesiallaboratorier for hormonanalyser: Hormonlaboratoriet i Bergen og Hormonlaboratoriet i Oslo. Disse samarbeider tett og kan bidra med oppdatert informasjon om analysemetoder som benyttes og grenseverdier for disse.

Hormonlaboratoriet i Bergen: http://analyseoversikten.no
T: 55 97 43 80
e-post: hormonlaboratoriet@helse-bergen.no

Hormonlaboratoriet i Oslo: http://hormonlaboratoriet.no/
T: 22 89 47 08
e-post: hormonlaboratoriet@ous-hf.no

Andre verktøy

Nasjonal brukerhåndbok i Medisinsk Biokjemi.