Hvis spørsmålet gjelder rekvirering av rusmiddelanalyse utelukkende for å undersøke eventuelt inntak av rusmidler, er svaret nei. Det at ev. rusmiddelinntak framgår i forbindelse med rutinemessig prøvetaking og analyse som gjøres som ledd i vanlig undersøkelse og behandling, er derimot en annen sak. Det er helt sentralt å få avklart hvilke stoffer pasienten har inntatt for eksempel i forbindelse med en intoks, for å kunne iverksette rett behandling. Vanlig prøvetaking trenger man ikke eksplisitt samtykke til.
Psykiatriske institusjoner har i psykisk helsevernloven hjemmel for å be om samtykke til urinprøvetaking (pasient i frivillig behandling) eller til å fatte vedtak om urinprøvetaking på pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern (TPH) dersom det er mistanke om at pasient misbruker rusmidler. Det finnes ingen slik hjemmel for pasienter innlagt i somatisk institusjon. (Spesielt unntak: Pasient på TPH blir midlertidig innlagt i somatisk avdeling for undersøkelse/behandling, jf. lov om psykisk helsevern § 3-5, annet ledd, og står samtidig på vedtak om urinprøvetaking).
Alle må rette seg etter de regler som gjelder for opphold på sykehusets område, dette inkluderer også pårørende. Helse Bergen har som eier av eiendom og ansvarlig for virksomheten rett og plikt til å ha de regler og ta de beslutninger som er nødvendig for ivaretaking av dette ansvaret. Dette betyr at sykehuspersonell har rett til å bortvise pårørende dersom de utviser uakseptabel atferd eller på andre måter bryter de regler som gjelder. Dersom de nekter å forholde seg til et slikt pålegg, må vekter tilkalles, eventuelt også politi dersom situasjonen blir slik at deres bistand blir nødvendig.
Legen må avgjøre hva som er forsvarlig medisinering/smertebehandling dersom det er avdekket at pasienten tar illegale opioider under innleggelsen. Pasienten skal uansett få nødvendig og forsvarlig behandling.
En pasient har uansett krav på den helsehjelp som er påtrengende nødvendig for å berge liv og helse (øyeblikkelig hjelp), men bør samtidig korrigeres på uakseptabel atferd. Personell må i slike situasjoner be om den assistanse som situasjonen krever. Dersom atferden ikke bedres og pasienten skal ha videre oppfølging på sykehuset, vil manglende samarbeidsvilje (les: uakseptabel atferd) kunne få konsekvenser for videre behandlingstilbud.
Dette er et spørsmål som det – selvsagt – ikke kan gis eksakte kriterier for.
I pasientrettighetsloven § 4-3, annet ledd heter det
«Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.»
En slik vurdering skal gjøres av kompetent personell ved samtale med og undersøkelse av den det gjelder. Beslutning om ev. manglende samtykkekompetanse skal være dokumentert i journalen i tilknytning til aktuelle undersøkelse/ behandling som blir gjennomført.
Nei. Når slikt bruk avsløres/oppdages på sykehuset, skal det håndteres i samsvar med de retningslinjer som gjelder, men pasienter skal være trygge på å få den behandling de trenger uten å risikere straffeforfølgelse for bruk av narkotika.
Nei. Undersøkelse av pasienters bagasje/eiendeler er et så inngripende tiltak at det må være særskilt hjemlet i lov eller forskrift. Slik hjemmel finnes for eksempel i lov om psykisk helsevern § 4-6. Denne gir adgang til å fatte vedtak om undersøkelse av pasientens rom og eiendeler dersom det foreligger begrunnet mistanke om at pasienten har (illegale) medikamenter eller rusmidler. Det finnes ingen slik hjemmel for pasienter innlagt i somatisk institusjon.
Ja, det er etter helselovgivningen ikke et krav om at sykehuset må innhente eksplisitt samtykke fra pasienten før det sendes epikrise til pasientens fastlege og - eventuelt - innleggende/henvisende helsepersonell dersom dette er en annen enn fastlegen. Er opplysninger om ruslidelsen relevante og nødvendige for den videre oppfølging av pasienten, skal dette framgå av epikrisen. I en utskrivningssamtale der det blant annet sjekkes ut at vi har fått oppgitt rett fastlege, vil det være naturlig også å informere pasienten om at epikrise sendes til denne. Dersom pasienten ikke ønsker at opplysninger om ruslidelsen skal formidles, må han i så fall selv uttrykkelig gi beskjed om det til sykehuslegen.
Ja, en pasient kan nekte sykehuset å formidle visse opplysninger til fastlegen, dette følger av pasientrettighetsloven § 5-3. Dersom en slik situasjon oppstår, er det viktig å forklare pasienten nødvendigheten av at fastlegen blir involvert for å kunne gi pasienten best mulig oppfølging. Det er i samme bestemmelse åpnet for at en i visse tilfeller kan se bort fra pasientens ønske (sitat): «Utlevering kan likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det». I merknadene til denne bestemmelsen er det vist til at «tungtveiende grunner» kan være situasjoner hvor overføring av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Husk å dokumentere slike situasjoner i pasientjournalen.
For leger, som for alle andre, er det i straffeloven § 47 gitt løfte om straffrihet for handling som er gjort ved bruk av nødrett. Dersom det oppstår en situasjon med stor umiddelbar fare for liv og helse, og alle andre tiltak er forsøkt eller vurdert uegnet, vil medisinering mot pasientens vilje i noen situasjoner være tenkelig i henhold til denne paragrafen. For eksempel kan det dreie seg om en akutt, farlig situasjon som oppstår fordi en person blir svært aggressiv og fysisk utagerende, og det ikke er mulig å berolige, holde fysisk fast (i lengden) eller på annen måte dempe vedkommende for å avverge alvorlig skade.
«Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget for at redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig Fare, naar Omstændighederne berettigede ham til at anse denne som særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling kunde forvoldes.»
I medhold av straffeloven § 47 kan den som overtrer et straffebud ikke straffes når det foreligger en nødrettssituasjon. Handlingen er i slike tilfeller også lovlig. Forutsetningen for å bygge på nødrett er at det foreligger en fare som i interesse klart overstiger verdien av det inngrepet avvergingshandlingen medfører.
Nødrettshandlingen må ha som formål å avverge den truende fare. Når faren er avverget, foreligger ikke lenger vilkårene for nødrett. Nødrettshandlingen kan utføres av alle og enhver, også andre enn den som blir utsatt for faren.
Grunnvilkår
Begrepet tvangsbehandling brukes ofte i dagligtalen om tvungen tilbakeholdelse av rusmiddelbrukere etter helse- og omsorgstjenesteloven (HOL) kapittel 10. Til forskjell fra tvangsbehandling under lov om psykisk helsevern er det fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som fatter vedtak. NAV-sosialtjeneste forbereder saken og begjærer tvungen tilbakeholdelse. Sosialtjenesten kan fatte et midlertidig vedtak dersom «de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres straks». Ved midlertidige vedtak skal forslag til endelig vedtak oversendes Fylkesnemnda innen to uker. Det er i henhold til HOL ikke tillatt med tvangsmedisinering eller fysiske tvangsmidler.
Sosialtjenesten skal, i henhold til § 10.1, ved melding fra pårørende gjøre nødvendige undersøkelser for å vurdere om det er grunnlag for tvang.
Helse- og omsorgstjenesteloven angir tre forskjellige tvangstyper
Somatisk helsetjeneste på kommunalt eller spesialisthelsetjeneste-nivå har ikke hjemmel for kroppsvisitering, ransaking av rom og eiendeler og beslag av ulovlige/farlige gjenstander. Slike hjemler finnes i regelverket om gjennomføring av psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten, og i forskrift til Lov om sosiale tjenester kap.5 (Virkeområde rusinstitusjoner)
Vanligvis vil helsetjenestens befatning med slikt være tilfeldige funn ifb. akuttinnleggelser eller at slike gjenstander finnes gjemt/forlagt på sengeposter, fellesområder osv.
Det er forbudt å bære kniv og våpen på offentlig sted, Jf. straffeloven § 352a
«Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt på offentlig sted bærer kniv eller lignende skarpt redskap som er egnet til bruk ved legemskrenkelser. Medvirkning straffes på samme måte. Forbudet gjelder ikke kniv eller annet redskap som brukes til eller bæres i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål».
Jf. våpenloven § 27b
«Skytevåpen skal under transport være tømt for ammunisjon og sikret mot at det kommer på avveie. Våpenet skal normalt være tildekket.
Skytevåpen må ikke uten aktverdig grunn has med på offentlig sted.
Bestemmelsen i annet ledd gjelder også luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen, og skytevåpen som etter § 1 annet ledd er gjort varig ubrukbart.»
Når det er forbudt å være i besittelse av slike gjenstander på offentlig sted, er de per definisjon ulovlige også på legekontor/i helseinstitusjoner. Helseinstitusjoner kan dermed heller ikke oppbevare slike gjenstander for pasienten mens han er innlagt. Dette betyr at om man tilfeldigvis finner kniver, våpen eller andre farlige gjenstander skal disse leveres til politiet anonymt.
Samme begrunnelse gjelder for å levere tilfeldig funnet narkotika i en helseinstitusjon til politiet. Leverte gjenstander bør av-identifiseres.