Kalsium (total), albuminkorrigert

Analysesøk i IHR: P-Kalsium (inkluderer alb.korr. kalsium)

Prøvemateriale

Serum

Prøvetaking

Serumrør med gel. Unngå langvarig stase.

Se Blodprøvetaking og -håndtering.

Prøvevolum

Ønsket: 1,5 mL serum.

Minimum: 0,5 mL serum.

Prøvebehandling

Blodet blandes ved å vende røret 8-10 ganger straks etter prøvetaking. Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Romtemperatur: 7 døgn

Kjøleskap: 21 døgn

Oppbevares 5 døgn på laboratoriet

Feilkilder

Langvarig stase i forbindelse med prøvetaking kan gi falskt forhøyet verdi.

Analysen utføres ved

Sentrallaboratoriet, Sykehuset i Vestfold

Forventet svartid

Utføres daglig

Analysemetode

Fotometrisk metode, Cobas 8000, Roche Diagnostics

Indikasjon

Screeningundersøkelse som tas på vide indikasjoner ved: Sykdommer i skjelettet og i biskjoldbruskkjertlene, nyrestein, residiverende duodenalsår, pankreatitt, depresjon, myelomatose, sarkoidose, maligne neoplasmer, tyreotoksikose m.m.

Referanseområde

5–17 år: 2,25 – 2,50 mmol/L

≥ 18 år: 2,20 – 2,50 mmol/L

Alarmverdier

Verdier mindre enn 1,5 mmol/L eller høyere enn 3,2 mmol/L vil bli forsøkt varslet pr telefon.

Resultat og tolkning

Under visse omstendigheter kan totalkonsentrasjonen av kalsium gi et uriktig bilde av konsentrasjonen av fritt kalsium:

• ved avvikende albuminkonsentrasjonen
• ved økt konsentrasjon av kompleksbindere (massive blodtransfusjoner (citrat), uremi, hypoksi)
• syre-base-forstyrrelser (nedsatt fri fraksjon ved alkalose).

Den viktigste faktor er bindingen til albumin, og resultatet av kalsiumbestemmelsen bør derfor alltid vurderes mot albuminkonsentrasjonen. Resultatet av totalkalsium kan korrigeres for endringer i albumin etter følgende formel:

s-Kalsium (albuminkorrigert) = s-kalsium (målt) - (0,011 ⋅ s-albumin) + (2,360 - 1,943)

Formelen er laget ut fra egne produksjonsdata etter publiserte retningslinjer(1).

Det har vist seg at albuminkorrigert (total)kalsium hos oppegående pasienter (uten syre-base forstyrrelser eller endringer i kompleksbindere) er et godt mål for den frie fraksjonen og hos disse pasienter derfor kan erstatte direktemåling av fritt kalsium.

Hyperkalsemi forekommer ved hyperparatyreoidisme, maligne sykdommer med skjelettmetastaser, myelomatose, paraneoplastisk syndrom ved lunge- og nyrecancer (utskillelse av PTH-liknende substans), Pagets sykdom, immobilisering, vitamin D-intoksikasjon, hypertyreose, familiær hypokalsurisk hyperkalsemi. Videre kan langvarig behandling med thiazid-diuretika og litium gi en lett hyperkalsemi.

Hypokalsemi opptrer ved vitamin D-mangel, malabsorpsjon, leversykdommer, hypoparatyreoidisme, nyreinsuffisiens med økt fosfatretensjon, magnesiummangel, akutt pankreatitt.

Se Utredning av hyperkalsemi.

Analytisk/biologisk variasjon

Se Tabell

Bakgrunn

I plasma er vel 40 % av kalsium bundet til proteiner, vesentlig albumin, og knapt 10 % bundet i komplekser med fosfat, laktat, bikarbonat og citrat. Omtrent halvparten av kalsium i plasma sirkulerer som fritt kalsium (”ionisert kalsium”). Det er den frie fraksjonen som er biologisk aktiv. Konsentrasjonen av fritt kalsium i plasma reguleres av parathormon (PTH) via en nøye avstemt feed-back mekanisme (se under S-Parathormon). Klinisk kan uttalt hypokalsemi ytre seg ved kramper, tetani og hjertearytmier. Hyperkalsemi kan føre til anoreksi, kvalme, forstoppelse, polyuri, muskelsvakhet, tretthet, depresjon, forvirring, hjertearytmier og nyresteinsdannelse.