Bekken

Bekkenringfrakturer topper seg i to aldersgrupper: Yngre pasienter har stort sett frakturer relatert til multitraume med høy energi, mens hos eldre pasienter oppstår frakturene ofte etter et lavenergitraume, som fall fra egen høyde, på grunn av osteoporotisk beinstruktur. Rundt 15% av multitraumepasienter har bekkenfraktur.

Mens stabile frakturer oftest kan behandles konservativt, krever spesielt ustabile bekkenfrakturer i bakre bekkenring tett oppfølging og observasjon.

Klinisk undersøkelse

Diagnostikken utføres under traumemottak. Bekkenets stabilitet skal ikke testes, men vær obs på ytre blødninger, hematomer, og kontusjoner i perineum og genitalia. Benlengdeforskjell eller asymmetri av spinae iliacae anteriores superiores kan peke på en horisontal ustabil fraktur. Ved palpasjon kan en kjenne bevegelse i bekkenringen eller krepitasjon. Ved grovt disloserte frakturer må det sjekkes for nerveskader, ved å sjekke perifer sensibilitet og motorikk.

Radiologisk diagnostikk

Røntgen bekken tas under C som frontbilde. Ytterligere røntgenbilder som inlet og outlet tas ikke under traumemottak. EFAST utføres under C med tanke på blødning. Nøyaktig klassifikasjon og planlegging av behandlingen krever CT.

Tilleggsdiagnostikk

Blodgass og blodprøver tas med tanke på blødning under traumemottak og følges opp videre hos pasienter med høy risiko for blødning. Pasienter med ustabil bekkenfraktur eller med bekkenfraktur som følge av høyenergitraumer observeres på intensiv.

Ved alvorlig disloserte frakturer i fremre bekkenring eller vertikalt ustabile frakturer er det en høy risiko for skader i urinveiene. Kateterisering er til hjelp for blant annet monitoring av urinveiskader. Transuretralt innleggelse av blærekateter kan prøves en gang på traumestuen. Ved motstand skal suprapubisk kateter vurderes. Urin skal undersøkes med hensikt til hematuri.

Etter ATLS-prinsipper, skal alle tiltak straks revurderes etter implementering.

Husk at 90 % av hemodynamisk ustabile pasienter med bekkenskade har assosierte skader.