Differensialtelling av leukocytter, maskinell, B
Bakgrunn
Hematologiinstrumentene våre deler leukocyttene inn i 5 ulike grupper: Nøytrofile granulocytter, lymfocytter, monocytter, eosinofile granulocytter og basofile granulocytter. I tillegg til å telle og sortere leukocyttene, inneholder rapportene også en rekke andre opplysninger (f.eks. om erytrocyttindekser), men disse gis ut kun dersom de er rekvirert. Instrumentene kan ikke kvantitere morfologisk avvikende celleformer, men gir alarmer når cellemorfologien avviker fra normal morfologi. Laboratoriet vil ved bestemte alarmer lage blodutstryk og rapportere en visuell morfologisk klassifisering og beskrivelse av cellene i blodutstryk selv om rekvirenten på forhånd ikke har rekvirert blodutstryk.
Indikasjoner
Utredning av infeksjoner og av anemier. Mistanke om leukemi. Allergiske lidelser. Se også leukocytter i blod.
Prøvetakingsrutiner
Pasientforberedelse
Ingen.
Prøvetaking
EDTA-blod. Unngå langvarig stase. Holdbart i 48 timer i romtemperatur og 96 timer i kjøleskap.
Veiledende referanseområder
Referanseområde voksne
| Aldersgruppe |
Granulocytter 109/L |
Lymfocytter 109/L |
Monocytter 109/L |
Eosinofile 109/L |
Basofile 109/L |
Ref. |
| Voksne | 1,2–6,4 | 0,9–2,9 | 0,2–0,7 | 0,03–0,50 | 0,0–0,1 | 2 |
Referanseområde barn
| Nøytrofile granulocytter | 109/L | Ref. |
| < 1 uke | 2,7–14,4 | 1 |
| 1 u–3 md: | 1,8–7,5 | 1 |
| 4 md–5 år: | 1,0–8,5 | 1 |
| 5–17 år: | 1,5–8,0 | 1 |
| Lymfocytter | 109/L | Ref. |
| < 1 uke: | 2,0–7,3 | 1 |
| 1–4 u: | 2,8–9,1 | 1 |
| 1–5 md: | 3,0–13,5 | 1 |
| 6 md–1 år: | 4,0–10,5 | 1 |
| 2–6 år: | 1,5–9,5 | 1 |
| 7–11 år: | 1,5–7,0 | 1 |
| 12–16 år: | 1,5–5,5 | 1 |
| Monocytter | 109/L | Ref. |
| < 1 uke: | 0–1,9 | 1 |
| 1 uke–5 md: | 0,1–1,7 | 1 |
| 6 md–5 år: | 0,2–1,2 | 1 |
| 6–11 år: | 0,2–1,0 | 1 |
| > 12 år: | 0,2–0,7 | 1 |
| Eosinofile granulocytter | 109/L | Ref. |
| < 14 d: | 0–0,84 | 1 |
| 2 u–5 md: | 0–0,8 | 1 |
| 6 md–5 år: | 0,3–0,8 | 1 |
| 6 år–12 år: | 0,1–0,5 | 1 |
| > 12 år: | 0,03–0,5 | 1 |
| Basofile granulocytter | 109/L | Ref. |
| 0–17 år: | 0,0–0,1 | 2 |
Kommentarer
Fysisk aktivitet og stress gir relativ økning av nøytrofile granulocytter.
Metode
Flowcytometri. Analyseinstrument: Sysmex XN-10 og XN-20 Nodrbyhagen, og Sysmex XN-1000 Kongsvinger. Sysmex XP300 LHL
Tolkning
Ved differensialtelling på hematologiinstrument vil instrumentet kunne varsle om funn av suspekte unormale celler, som for eksempel blastceller, stavkjernede nøytrofile granulocytter, atypiske lymfocytter, kjerneholdige erytrocytter og trombocyttaggregater. Laboratoriene kan ha noe ulike prosedyrer for å håndtere varslene, men i de fleste tilfellene vil varslene blir vurdert. Ved funn av usikker betydning supplererer laboratoriet ofte med mikroskopisk vurdering av et blodutstryk.
Økt antall nøytrofile granulocytter kan sees ved stress og inflammasjoner, særlig ved infeksjoner, bruk av glukokortikoider, foruten ved leukemier (særlig høye verdier ved kronisk myelogen leukemi).
Redusert antall nøytrofile granulocytter kan sees ved toksisk beinmargsdepresjon og maligne prosesser i beinmarg, men kan også forekomme ved f.eks. sepsis og ved immunologiske sykdommer. Det er direkte sammenheng mellom antall nøytrofile granulocytter og infeksjonstendens. Alvorlig nøytropeni defineres som antall nøytrofile granulocytter mindre enn 0,5 × 109/L. Infeksjonsrisiko øker ytterligere ved verdier ned mot 0,0 ×109/L.
Økt antall eosinofile granulocytter kan sees ved blant annet allergiske lidelser som astma og legemiddelallergier, kronisk myelogen leukemi, lymfom og andre kreftsykdommer, parasittinfeksjoner, sykdommer i hud, lunger og bindevev, behandling med visse cytokiner. Grad av eosinofili gir begrenset informasjon om årsak. Svært kraftig eosinofili ( >100 × 109/L) gir klar mistanke om myeloproliferativ sykdom. Allergiske sykdommer gir oftest ikke eosinofili > 1,5 × 109/L og sjelden > 5 × 109/L.
Økt antall basofile granulocytter er rapportert å forekomme ved allergiske reaksjoner, kronisk myelogen leukemi (KML), polycytemia vera, ioniserende stråling, hypotyreose, kronisk hemolytisk anemi og etter splenektomi. Det finnes imidlertid svært begrenset med dokumentasjon for dette, med untak av KML. Det foreligger også metodiske problemer med automatisk telling av basofile som kan føre til både overestimering og underestimering av antallet. For mange instrumenter vil en stor andel av prøvene med resultat over øvre referansegrense sannsynligvis representere prøver med falsk økning som følge av at hematologiinstrumentet har telt andre celler som basofile. Dersom det er klinisk relevant bør derfor antallet basofile verifiseres ved blodutstryk eller eventuelt med flowcytometri i immunfenotyping.
Økt antall lymfocytter ses ved mange tilstander. Det er viktig å skille mellom reaktiv lymfocytose og klonal lymfocytose.
Reaktiv lymfocytose ses ofte ved virale infeksjoner. Akutte bakterielle infeksjoner gir sjelden lymfocytose, et unntak er imidlertid pertussis som kan gi kraftig lymfocytose. Andre årsaker til reaktiv lymfocytose er blant annet: Hypersensitivitet (f. eks legemiddelutløst), «stressutløst» (f. eks ved traume og akutt hjertesykdom) og etter splenektomi.
Klonal lymfocytose ses ved maligne lymfoproliferative sykdommer. Lymfocytter > 20 × 109/L ses sjelden ved reaktive tilstander og gir mistanke om lymfoproliferativ sykdom dersom det ikke foreligger annen kjent årsak.
Redusert antall lymfocytter kan ses ved blant annet bakterie- og soppinfeksjoner, postoperativt, malignitet, glukokortikoidbehandling, cytotoksisk behandling, strålebehandling, traume og blødning, immunsupressiv behandling, HIV og annen immunsvikt
Økt antall monocytter ses ved mange tilstander. Det er viktig å skille mellom reaktiv monocytose og monocytose som følge av myeloproliferativ sykdom. Reaktiv monocytose ses ofte ved kroniske infeksjoner og inflammatoriske sykdommer, men kan også forekomme ved mer akutte infeksjoner og ved en rekke forskjellige typer kreftsykdommer. Persisterende monocytose uten kjent årsak kan gi mistanke om myeloproliferativ sykdom.
Redusert antall monocytter kan ses ved kortikosteroidbehandling og for øvrig gjerne ved tilstander som gir cytopeni, f.eks. ved cytostatikabehandling.
Se ellers om tolkning av leukocytter, trombocytter og hemoglobin i blod samt erytrocyttindekser.
Analytisk og biologisk variasjon
Referanser
- Ref.omr. har vært i bruk siden før år 2000 og er basert på Hinchliffe RF. Reference values. I: Lilleyman JS, Hann IM, red. Pediatric hematology. 2nd ed. Edinburgh: Churchill Livingstone; 1992, s.1–22.
- Eget referanseområde utarbeidet ved Akershus universitetssykehus HF.
