Fotdeformiteter hos barn

Medfødte fotdeformiteter kan være årsak til stor bekymring hos foreldre og barnets familie for øvrig.

De aller fleste fotproblemer hos barn er imidlertid ufarlige og normaliseres med vekst og alder. Det er også slik at et isolert fotproblem hos et lite barn neppe er årsaken til at barnet ikke har begynt å gå. Fotdeformitet hos små barn gir sjelden smerter. Ingen føtter er like, og barns føtter kan fungere helt fint og være helt uten plager selv om de er litt skjeve eller flate i tidlige barneår.

Ortopedens oppgave blir derfor i de fleste tilfeller - etter å ha vurdert tilstanden - å forklare foreldrene at tilstanden er ufarlig, og å berolige dem med at føttene som regel vil normaliseres over tid. Samtidig må legen forsikre seg om at det ikke foreligger en alvorlig tilstand som må diagnostiseres, behandles og følges opp videre. Eksempler på slike alvorlige behandlingstrengende tilstander kan være klumpfot, hulfot eller talus vertikalis. Felles for de alvorlige fotlidelsene er at de ofte er rigide. Røntgenbilder av foten kan bidra til å bekrefte eller avkrefte en diagnose.

Plattføtter og hakeføtter er typiske benigne føtter som er fleksible og normaliseres ved vekst og alder. I en mellomstilling står adduktusføtter, koalisjoner og aksessorisk naviculare som bør diagnostiseres og følges, men som ikke nødvendigvis trenger behandling i større grad.

Legen må også vurdere om det foreligger en systemisk tilstand som bakenforliggende årsak til fotdeformiteten, for eksempel cerebral parese, ryggmargsbrokk, syndromer eller annet, og også om tilstanden er stasjonær, progredierende, eller forbigående.

En regel ved fotkorreksjoner hos barn er at man vil unngå avstiving av ledd. Man bør primært fokusere på bløtdelsbalanseringer, sekundært på korrigerende osteotomier. Problemet med artrodeser hos barn har flere aspekter. Barneføtter vokser, og det er viktig å påvirke veksten i foten i minst mulig grad slik at den ikke vokser seg inn i en skjevstilling slik man for eksempel kan se ved koalisjoner. Artrodeser begrenser fleksibiliteten i foten og gjør at all bevegelighet overføres til naboledd, noe som øker risikoen for smerter og artrose. En feilstilling i en artrodese kan føre til problemer i andre deler av foten. Trippelartrodese regnes derfor som regel kun som en siste utvei når alle andre forsøk har feilet!

Uansett må man alltid balansere eventuelle deformerende krefter som virker på føttene for å unngå ny utvikling av skjevstillinger og plager.

Alle røntgenbilder av føtter skal tas stående – her gjøres det mye forskjellig – men uten belastning kan man ikke få et korrekt inntrykk av fotskjelettet.

Føtter (og ankler) skal vurderes systematisk. Det kan være nyttig å bruke følgende kriterier for observasjon, undersøkelse og vurdering:

• Deformitet – belastet og ubelastet – statisk og dynamisk.
• Fleksibilitet – kontraktur, stabilitet, lar foten seg rettstille, osv?
• Muskelbalanse – kraft, selektiv motorisk kontroll, evne til å rettstille – dynamisk/statisk.

Ved systematisk undersøkelse av føtter og ankler anbefales (avkledd):

• Undersøk barnet gående
• Observèr gangen (uten å si noe, eks før barnet kommer inn på kontoret)
• Be evt barnet om å korrigere gangen dersom halting, om det er mulig
• Hæl/tågange – dorsalløft, symmetri, aksessorisk muskelbruk, hæler, osv
• Hinking begge ben – beinføring, kraft, symmetri, funksjon, mm.
• Undersøk barnet stående forfra
• Stabilitetstest kne – fleksjonstest ett ben, kontroll posisjon kne?
• Undersøk barnet med ryggen til deg:
• Anisomeli – stående bakfra, vurdere rettstilling bekken/rygg
• Trendelenburg test
• Heel-raise test – stabilitet/bevegelighet hæl og fotbue.
• «Too many toes» - observer føttene bakfra - ser du mange tær?
• Undersøk fot og ankel og tær på benken:
• Dorsal fleksjonsevne – passivt, aktivt
• Talar tilt test – hælens posisjon og bevegelsesmønster
• ROM i alle fotens segmenter – passivt og aktivt
• Kraft i alle fotens segmenter

Standard undersøkelse av foten bør inneholde (og beskrives i journalen):

• Observasjon av barnet gående og stående
• Observasjon av akseforhold - valgus/varus/rotasjonsforholdene innen hvert segment
• Beinlengde
• Kontrakturer
• Fotens form belastet og ubelastet
• Dorsalfleksjonsevne - passivt og aktivt
• Fleksibilitet innen hvert segment
• Deformitet - rigid eller fleksibel
• Muskelbalanse - kraft for inversjon/eversjon/dorsalfleksjon og plantarfleksjon
• Talar tilt test
• Ankel skuffetest
• Planta pedis og plantarfascien - palpasjon ømhet/stramhet
• Hælen og akillessenen - utspring/ømhet

• Klinisk undersøkelse er viktigste diagnostiske hjelpemiddel.
• Røntgenbilder skal tas stående og inkludere både føtter og ankler, helst bilateralt
• CT-us er nyttig ved mistanke om koalisjoner og benete deformiteter
• MR-us kan være nyttig ved mistanke om inflammasjoner, infeksjoner, skade på sener og bløtdeler, hemangiomer, etc.
• Scintigrafi kan i sjeldne tilfeller være aktuelt for avklaring av infeksiøse og inflammatoriske tilstander