Det er bare leger med spesialitet i nevrologi, psykiatri, barne- og ungdomspsykiatri og rus- og avhengighetsmedisin som har rett til å starte (initiere) behandling med sentralstimulerende legemidler i forskrivningsgruppe A. Fastleger har rett til å fortsette (kontinuere) slik behandling, forutsatt samme legemiddel og dose. Se nasjonale regler for rekvirering av legemidler.

Før medikamentell behandling vurderes, må legen forsikre seg om at den diagnostiske utredningen er grundig nok gjennomført og at utredningen er tilstrekkelig dokumentert i pasientens journal.

Målsettingen med den medikamentelle delen av behandlingen bør være

• Redusere plagsomme symptomer ved ADHD (oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet)
• Redusere assosierte symptomer som emosjonell dysregulering (aggresjon, stemningsleie, irritabilitet, angst) og søvnforstyrrelser
• Bedring av sosiale ferdigheter, som f.eks økonomistyring, boevne og relasjonelle ferdigheter
• God rusmestring/rusfrihet
• Bedre levevaner (f.eks fysisk aktivitet, redusert røyking, søvn, kosthold)
• Komme i posisjon til bedre behandling av komorbide somatiske og psykiske lidelser
• Økt deltakelse i arbeidslivet. Pasienter med ADHD som klarer å komme inn i yrkesaktivitet, synes å ha bedret livskvalitet og bedre mestring av sitt rusmiddelproblem

Se til anbefalingene

Som hovedregel skal ikke medikamentell behandling med psykoaktive legemidler kombineres med bruk av rusmidler på grunn av uoversiktlige interaksjoner og risiko for alvorlige bivirkninger som f.eks hjerneblødning pga hypertensjon. Pasienten skal informeres grundig om konsekvensene av dette. Ved aktiv rus er det også usikkert om pasienten vil ha nytte av medikamentell behandling for ADHD.

Sentralstimulerende legemidler bør unngås. En kan vurdere atomoksetin (Strattera) som ikke regnes som et sentralstimulerende legemiddel, men vær oppmerksom på at det likevel har en viss adrenerg effekt (risiko for hypertensjon).

Langsom opptrapping reduserer risikoen for bivirkninger, men kan være en tålmodighetsprøve for noen av pasientene. Opptrappingshastigheten må derfor vurderes individuelt.

Guanfacin (Intuniv) og bupropion (Wellbutrin) og andre legemidler i forskrivningsgruppe C kan vurderes.

Venlafaxin (Efexor) kan også være et alternativ, særlig ved komorbiditet med angst og/eller depresjon. Merk: Dette legemidlet er ikke godkjent for behandling av ADHD alene. Hvis forskrivningen skal godkjennes for blå resept, må derfor depresjon eller angst være indikasjon.

Det finnes i dag ikke forskning som understøtter bruk av cannabinoidene CBD og THC som effektive i behandling av ADHD.

• Randomiserte kliniske forsøk tyder på at det er lite effektivt å behandle med metylfenidat i populasjoner med sidemisbruk og ADHD
• Økt risiko for hjertesykdom som infarkt, angina og arytmier samt hypertensjon ved bruk av sentralstimulerende legemidler
• Atomoksetin førstelinje valg, men begrenset dokumentasjon for behandling av denne pasientgruppen

tilbake til anbefalingene…

Hvorvidt behandling med sentralstimulerende legemidler forebygger senere rusproblemer er omdiskutert. En metaanalyse fra 2003 estimerte at behandling med sentralstimulerende legemidler i barndommen reduserer skadelig rusmiddelbruk og avhengighet i tenårene og voksen alder med omtrent 50% (Wilens et al. 2003), mens en metaanalyse fra 2013 viste ingen beskyttende effekt på senere rusbruk ved behandling med sentralstimulerende legemidler (Humphreys et al. 2013).

Sentralstimulerende legemidler kan også være attraktive rusmidler. Som rusmiddel kan de inntas oralt, ved sniffing, røyking og ved injisering. Deksamfetamin og racemisk amfetamin er mest potent. Noen pasienter opplever økt russug (craving) ved bruk av sentralstimulerende legemidler. Dette kan ha flere årsaker, mange pasienter sier f.eks at de får assosiasjoner til amfetaminrus når effekten av legemidlet går ut av kroppen.

tilbake til anbefalingene…