Sikre riktig diagnostikk, oppfølging og eventuell behandling av pasienter med forbigående tyreoiditter: subakutt, stille eller postpartumtyreoiditt. For autoimmun/Hashimotos tyreoiditt, se kapitlet om hypotyreose.

Tyreoiditter er inflammatoriske tilstander i skjoldbruskkjertelen som kan føre til destruksjon av kjertelvev (destruktiv tyreoiditt) med påfølgende lekkasje av tyreoideahormon til blodbanen. Dette kapitlet omhandler:

• Subakutt tyreoiditt, typisk forårsaket av en forutgående virusinfeksjon hos disponerte individer.
• Stille tyreoiditt, oftest med autoimmun årsak (forhøyet anti-TPO-nivå), men kan oppstå etter virusinfeksjon og som følge av ulike medikamenter.
• Postpartumtyreoiditt, tyreoiditt som oppstår innen 12 måneder postpartum og ofte er uttrykk for autoimmun tyreoideasykdom (forhøyet anti-TPO). Den ses etter 8–10 % av fødsler og kan også ses etter abort.

Det klassiske forløpet av en destruktiv tyreoiditt består av en initial fase med tyreotoksikose (varighet ofte 3–8 uker) som etterfølges av en eutyreot fase før pasienten kan bli forbigående hypotyreot. Alle fasene trenger ikke være til stede gjennom forløpet (Figur 1, Tabell 1). Symptomene er som regel milde både i tyreotoksisk fase (om symptomer på tyreotoksikose, se Graves’ sykdom) og i hypotyreot fase (om symptomer på hypotyreose, se Hypotyreose).

Subakutt tyreoiditt er i tillegg kjennetegnet ved feber og fremre halssmerter ofte i etterkant av øvre luftveisinfeksjon, noen ganger med stråling til kjeve, øre eller mediastinum. Enkelte kan få betydelig fatigue, sykdomsfølelse og muskelsmerter.

Blodprøver

TSH, fritt T₄, fritt T₃, anti-TPO og TRAS. Ved halssmerter/kliniske mistanke om subakutt tyreoiditt: SR (kan være kraftig forhøyet, 50–100), CRP og leukocytter.

Klinisk undersøkelse

• Gl. tyreoidea kan palperes lett forstørret, hard og øm ved subakutt tyreoiditt. Symptomene kan være unilaterale. Ved stille tyreoiditt og postpartumtyreoiditt kan en palpere et lett til moderat forstørret og uømt struma.
• Tyroideascintigrafi er ikke indisert som initial utredning ved mistanke om forbigående tyreoiditt. Undersøkelsen er aktuell ved tvil om diagnosen, for eksempel dersom den tyreotoksiske fasen varer lenger enn forventet (f. eks. > 8 uker). Tyreoideascintigrafi skal ikke utføres hos gravide, og amming skal unngås et døgn etterpå (prosedyre kan variere mellom sykehus).
• Ultralyd tyreoidea er ikke indisert som utredning av tyreoiditt, men er indisert om en palperer en oppfylning i gl.tyreoidea.

Figur brukes med tillatelse fra tidsskriftet. Pearce E.N. et al. Thyroiditis. N Engl J Med. 2003 Jun 26;348(26):2646-55.

Behandling av tyreoiditter er symptomatisk.

Halssmerter eller uttalte allmennsymptomer ved subakutt tyreoiditt

NSAIDS er førstelinjebehandling mot halssmerter. Glukokortikoider kan forsøkes om en ikke oppnår tilfredsstillende bedring av NSAIDs, eller ved uttalte smerter og/eller alvorlig øvrig klinikk (uttalte allmennsymptomer eller alvorlig klinikk på hypertyreose). Typisk startdose er 30–40 mg prednisolon daglig, som kan reduseres med 5–10 mg hver 5–7. dag, ut fra effekt på smertelindring. Nyere studier har imidlertid vist at lavere doser prednisolon (for eksempel 15 mg daglig) kan gi tilfredstillende effekt, men med noe lengre nedtrappingsperiode forslagsvis 5 mg hver 2. uke.

Tyreotoksikose

Betablokkere kan brukes ved symptomer på tyreotoksikose, enten non-selektiv (forslagsvis propranolol 10–20 mg x 2–3) eller selektiv betablokker (se Graves’ sykdom). Den tyreotoksiske fasen varer ofte i 3–8 uker. Propranolol og metoprolol kan brukes ved amming ved behov. Tyreostatika har ingen plass i behandlingen av destruktive tyreoiditter.

Hypotyreose

Hypotyreosen er ofte mild og forbigående, men enkelte kan i en periode ha behov for substitusjon med levotyroksin (se Hypotyreose). Den hypotyreote perioden er for de fleste over etter 6 måneder, og en bør avtale prøveseponering av levotyroksin etter 6 måneder. Slik forsøksseponering bør ikke utføres i svangerskap eller dersom snarlig svangerskap planlegges.

Suppurativ tyreoiditt
Suppurativ tyreoiditt er en ytterst sjelden, men potensielt alvorlig tilstand, som initialt kan være vanskelig å skille fra subakutt tyreoiditt. Glandula tyreoidea er beskyttet mot infeksjon grunnet innkapsling, god sirkulasjon og lymfatisk drenasje og høyt jodinnhold. Suppurativ tyreoiditt oppstår oftest ved predisponerende tilstand som immunsuppresjon, sinus piriformis-fistel, HIV, annen tyreoideasykdom eller diabetes mellitus. Vanligste symptom er sterke, lokaliserte halssmerter og feber, samt dysfagi, og pasienten har ofte sepsis. Hyper- og hypotyreose kan være tilstede. Ultralyd tyreoidea er den mest sensitive undersøkelsen i tidlig fase, og finnålsaspirasjon kan gi diagnose og agens. CT er foretrukket modalitet for å påvise abscesser i tyreoidea. De fleste tilfeller er bakterielle, men sopp og tuberkulose kan være agens hos immunsupprimerte. Behandling er antibiotika og drenering av abscesser, men tyreoidektomi kan bli nødvendig. Etter gjennomgått behandling bør pasienten utredes for sinus piriformis-fistel.

Etter subakutt tyreoiditt oppnår 85–95 % normalt stoffskifte etter ett år, og det trengs ikke rutineoppfølging av stoffskiftet etter gjennomgått subakutt tyreoiditt. Etter stille tyreoiditt eller postpartumtyreoiditt med forhøyet anti-TPO har 80–90 % normalt stoffskifte etter ett år. men pga økt risiko for hypotyreose på sikt, bør pasienten følges med årlig måling av TSH. Etter postpartumtyreoditt bør tyreoideafunskjonen følges før, under og etter senere svangerskap (se Hypotyreose og svangerskap). 1–4 % og 5–10 % kan få residiv av henholdvis subakutt og stille tyreoiditt, som behandles på samme måte som den primære tyreoiditten. I svært sjeldne tilfeller har det blitt utført tyreoidektomi som endelig behandling for residiverende tyreoiditter.