Lymfatisk filariasis

Sist oppdatert: 07.02.2024
Utgiver: Oslo universitetssykehus
Versjon: 0.6
Forfattere: Kristian Tonby, Mogens Jensenius, Frank Olav Pettersen
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Forekommer i hele den tropiske/subtropiske verden. 60 % i SØ-Asia, 30 % i Afrika sør for Sahara, resten på Stillehavsøyer og i Latin-Amerika (Haiti, Dominikanske republikk, Guyana og Brasil). Lymfatisk filariasis forårsakes av Wuchereria bancrofti i 90 % av tilfellene. De resterende er oftest forårsaket av Brugia malayi med flekkvis utbredelse i rurale områder i Asia (India, Indonesia, Malaysia, Thailand). Brugia timori: kun noen indonesiske øyer.

Vektorbåren. Div mygg-arter (Culex, Aedes, Anopheles, Mansonia spp.).

Klinikk 

Inkubasjonstid

Fra minimum 3 måneder (for W. bancrofti minimum 8 måneder) til år. Krever oftest langvarig eksponering i endemisk område. Ofte asymptomatisk akutt infeksjon blant beboere i endemiske områder, oftere symptomatisk akutt infeksjon blant tilreisende. Kronisk sykdom skyldes inflammasjonsutløst lymfeobstruksjon (respons på voksne ormer).

 

Akutt sykdom

Akutt filaria-lymfangitt: Lymfangitt, feber, evt. abscesser pga. lokal reaksjon rundt døde voksne ormer. Varighet ca. 1 uke. Recidiverende anfall vanlig.

Akutt dermatolymfangioadenitt (ADLA): intens subkutan inflammasjon (erysipelas/cellulitt-liknende), lymfødem, feber, smerter, kvalme og evt. sek. bakteriell infeksjon/abscess.

Epididymo-orkitt: varer en ukes tid.

 

Kronisk sykdom

Tilbakevendende anfall (ADLA) fører til ødeleggelse av lymfesystemet og kronisk lymfeødem (hydrocele, lymfødem og elefantiasis). Vanlig med bakterielle superinfeksjoner. Lymfelekkasje (chyluri). Smerter.

Diagnostikk 

Blodprøver

  • Betydelig eosinofili i akutt fase. Ved kronisk sykdom med etablert lymfødem (elefantiasis), vil eosinofilien ofte være normalisert.
  • Mikroskopi av Giemsa- eller Wrights-farget tykk-dråpepreparat (start ved lav forstørrelse), evt. etter konsentrering. Kun aktuelt ved akutt sykdom. Tykkdråpe inneholder ca. 20 µL blod, mikrofilaremien kan kvantiteres. Direktemikroskopi av ferskt EDTA-blod kan påvise mobile mikrofilarier. Prøven tas vanligvis ved midnatt (vektorene Anopheles og Culex er mest aktive om natten). Dagtids-mønster for mikrofilaremien kan sees der aktuell vektor (Aedes) er mest aktiv på dagtid (i det sørlige Stillehavet og på de indiske øyene). Mansonia er aktiv hele døgnet.
  • Serologi (ELISA) sendes til Mikrobiologisk avdeling, Universitetet i Nord-Norge (som videresender til aktuelt laboratorium etter behov). Skiller ikke mellom ulike filarioser, men laboratoriet kan videresende for spesifikk Brugia-serologi. Høy sensitivitet ( >90%), negativ serologi taler sterkt imot diagnosen. Positiv ved akutt og kronisk sykdom.
  • Påvisning av filaria-antigen som utskilles fra voksne levende marker (kun W. bancrofti) vha. en immunkromatografisk test (Binax NOW Filariasis). Tas i samme serumprøven som over. Videresendes fra UNN på forespørsel. Sensitiv. Blir negativ etter vellykket behandling (døde voksne marker). Prøven kan tas når som helst på døgnet.
  • Spesifikk PCR i EDTA-blod kan sendes Mikrobiologisk avdeling, Ullevål, OUS, for mikroskopi før videresending til Statens seruminstitut.

 

Radiologi

Ultralyd kan framstille levende voksne marker i dilaterte lymfekar eller i scrotum.

Behandling 

Behandling av akutt filariasis (ADLA) kan vente til anfallet har gått over. Symptomatisk behandling med kalde omslag, antipyretika, smertestillende, antihistaminer.

 

I rolig fase/kronisk sykdom

Doksycyklin 100 mg x 2 i 6 uker (dreper Wolbachia-bakterier i voksne mark som derved blir sterile) etterfulgt av albendazol 400 mg som engangsdose + dietylcarbamazine (DEC; ureg., tabletter 50 mg, fins på INFS1) 6 mg/kg med mat som engangsdose.

 

Alternativ: DEC i opptrappende dose i totalt 12 dager + enkeltdose albendazol 400 mg. Repeteres med singeldoser DEC 6 mg/kg + albendazol 400 mg etter 3, 6 og 12 mnd. med doseopptrapping. Før oppstart med DEC er det viktig å utelukke og behandle ev. koinfeksjon med loiasis og onchocerkiasis hos pasienter fra endemiske områder da dette kan utløse alvorlige/livstruende reaksjoner på døde parasitter.

 

Ved kronisk sykdom med etablert lymfødem (elefantiasis), vil behandlingseffekten være dårligere, fordi lymfeskaden har blitt permanent.

 

Oppfølging

Kontroll eosinofili, mikrofilaremi (mikroskopi) og serologi, ev. antigen-test ved W. bancrofti