Distal transfyseal humerusfraktur

Distale transfyseale humerusfrakturer er vanligst hos barn under 7 år. Skaden oppstår ved brudd gjennom vekstskiven i distale humerus, ofte uten affeksjon av leddet mellom radius og capitellum. MR-studier antyder at slike skader forekommer hyppigere enn tidligere antatt, spesielt blant spedbarn. Risikoen for malrotasjon og tilting er mindre ved disse frakturene på grunn av beinets tykkelse i dette området.

Frakturer kan oppstå ved fødselsskade eller traume, vanligvis som følge av hyperekstensjon med samtidig rotasjon. Hos små barn må man være oppmerksom på at frakturen kan være assosiert med mistanke om barnemishandling.

Hos spedbarn kan det forekomme en "pseudoparalyse" der barnet ikke beveger armen, kombinert med minimal hevelse, men tydelig krepitasjon ved palpasjon. Hos eldre barn er hevelse mer synlig, og de vil ofte nekte å bruke armen på grunn av smerter. Nevrovaskulær undersøkelse er avgjørende ettersom strukturer i fossa cubiti kan bli påvirket.

Diagnostikk starter med røntgen i AP-, side- og skråplan, eventuelt med røntgen av den andre armen for sammenligning. Frakturene kan presentere seg med dislokasjon av proksimale radius og ulna i forhold til distale humerus. MR kan vurderes ved tvil om frakturens utbredelse, særlig for små barn eller mistanke om mishandling.

Vurder andre tilstander som kan gi lignende symptomer:

• Suprakondylær humerusfraktur: Vanligere hos eldre barn, og typisk involverer denne frakturen et annet nivå av humerus.
• Lateral eller medial epikondylfraktur: Sitter på sidene av albuen, og gir ofte smerter ved palpasjon.
• Barnemishandling: Ved uforklarlig skade eller forsinket legehjelp bør dette vurderes, særlig hos barn under to år.

DeLee-klassifikasjonen brukes til å vurdere frakturer basert på ossifikasjonsgraden av laterale kondyl:

• Gruppe A: Før ossifikasjon av laterale kondyl hos spedbarn (Salter-Harris type I).
• Gruppe B: Delvis ossifikasjon hos barn 7-36 måneder (Salter-Harris type II).
• Gruppe C: Stort metafysært fragment hos barn 3-7 år.

Konservativ behandling
Lukket reposisjon og immobilisering med gipslaske i 3 uker anbefales, spesielt for udislokerte frakturer. Hvis frakturen har skjedd for mer enn 6-7 dager siden, anbefales ikke reposisjon på grunn av risiko for redusert epifysemobilitet.

Operativ behandling
Ved DeLee gruppe C-frakturer eller vinkel-/rotasjonsfeilstillinger som ikke kan reponeres lukket, er åpen reposisjon indikert. Hos spedbarn med høy risiko for tilleggsproblematikk, som mistanke om mishandling, kan ekstra tiltak være nødvendig.

I de tilfellene hvor skaden har skjedd på grunn av barnemishandling, er det gjerne en forsinkelse før forledrene oppsøker lege.

Etter reposisjon immobiliseres armen med gipslaske i tre uker. Hos pasienter med betydelig dislokasjon følges behandlingen opp med ytterligere røntgenbilder etter 7-10 dager for å sikre at stillingen har holdt seg.

Etter initial behandling kontrolleres pasienten jevnlig med røntgen og klinisk evaluering. Oppfølging i 6 måneder til ett år kan være nødvendig for å vurdere eventuell vekstforstyrrelse eller asymmetri i albueleddet.

Mulige komplikasjoner inkluderer:

• Mal-union: Ufullstendig tilheling eller feilstilling.
• Nevrovaskulære skader: Kar og nerver kan påvirkes, noe som krever nøye overvåking.
• Non-union: Frakturen gror ikke sammen, noe som kan kreve ytterligere inngrep.
• Osteonekrose: Sjelden, men mulig ved kompromittert blodtilførsel til humerus.

Ved korrekt behandling har barn en god prognose med lav risiko for permanente funksjonstap. Tidlig reposisjon og immobilisering øker sannsynligheten for normal leddfunksjon og reduserer risikoen for komplikasjoner. Hos barn med påvist vekstforstyrrelse kan det være behov for lengre oppfølging og eventuelt kirurgisk korreksjon senere.